Norges grunnlovsdag
Dagen i dag ble feiret hjemme i sofaen med kjæresten, god mat, avslapning og en enkel men veldig god dessert.
Nomnomnom er ordet! Det går veldig fint å ha en 17. Mai uten raffinert sukker og det kan smake MINST like godt. Ser frem til å spise denne desserten flere ganger i sommer for å si det slik.
For 80 years of life
I går var det duket for bursdag for min nå 80 år gamle bestefar, og som vanlig var jeg slett ikke sikker på om jeg kom til å klare å dra. Kroppen gjorde vondt i det sekundet jeg våknet, så de beste forutsetningene var ikke akkurat der, men jeg brukte all min vilje og alle mine krefter. Fikk dusjet, ordnet meg og hatt en indre peptalk eller to, så var det bare å kaste seg ut i det. Jeg kom nemlig frem til at om jeg ikke kastet meg ut i det og ga det en sjanse så hadde jeg jo aldri fått vite om jeg fikk det til. Og noe så stort som at min kjære bestefar blir 80 år vil jeg faktisk ikke legge til lista over det jeg har gått glipp av på grunn av angst og/eller stoffskiftet.
Så jeg hoppet utfor det store skumle stupet, og det gikk heldigvis over all forventning.
Det ble 4 timer med prating, titting i gamle albumer, mat og kaker (for de som tålte maten i alle fall) og studering av et par fine gamle kamera som bestefar hadde.
Jeg hadde løyet hvis jeg sa at jeg ikke var utslitt etterpå, men det var virkelig verdt det! Koste meg masse og fikk sett besteforeldrene mine igjen, som jeg ikke har sett på et par måneder nå, så da tåler jeg det. Skal jo også sies at jeg sov 12 timer i natt, så tok forhåpentligvis igjen noe av det da.
I dag har jeg i alle fall vært brukbart våken i hodet selv om jeg kjenner at kroppen er småsliten. Så dagen i dag har i grunnen alt i alt blitt okei, med masse sløving, karbonadekaker fra i går til frokost og raw sjokkis som står i kjøleskapet og venter på meg. Det kaller jeg en god Søndag!
The little things
Nå har jeg et par gode dager bak meg, hvor jeg faktisk har klart å gjøre «dagligdagse ting» som å vaske gulv og sitte ute på verandaen og slappe av. Utrolig hvor mye man setter pris på noe så enkelt som å være i stand til å vaske badgulvet, når man vet hvordan det er i motsatt fall, hvor man ikke klarer tanken på å føre en samtale engang. Likevel kjenner jeg på at disse to dagene har tatt på. Og selv om jeg ikke er helt der at jeg har «tåkehode» og er helt slått ut, så kjenner jeg på kroppen at den er sliten. Bare det at jeg, som vanligvis nå for tiden bare får sove 3-4 timer om natten, nå i natt sov 9 timer sier sitt. Så i dag prøver jeg å lytte til kroppens signaler og ta det mer med ro. Skulle virkelig ønske at jeg også i dag hadde klart å gjøre litt, men ettersom jeg har planer om å gjøre det jeg kan for å komme meg i burdagsselskap til min kjære bestefar i morgen, så er det nok best å ikke presse meg utover det jeg kjenner at jeg kan få til.
I mellomtiden er det godt å ha noen fine stunder å se tilbake på.
Nå håper jeg bare at jeg klarer å komme meg i bursdagsselskap i morgen, for jeg har vel erfart at det slett ikke er en selvfølge at jeg skal få til ting om jeg har aldri så lyst. Innsatsen skal det i alle fall ikke stå på.
Black and white
Hva jeg gjør om dagen? Sover og lager mat.
Med visse unntak er det faktisk sannheten. Jeg er så slapp og trøtt om dagen at jeg stort sett ikke klarer å gjøre mye konstruktivt og om du legger til det faktum at jeg våkner klokken 03:30 hver ENESTE natt, bare for å ligge og være slapp og ikke orke å røre meg, men uten å få sove… Ja, så er det kanskje ikke så rart at denne kroppen frustrerer meg om dagen. Priser meg bare overlykkelig over at det som ennå fungerer, faktisk gjør det(!). I tillegg ser det ut til at legen ikke har tatt alle blodprøvene som muligens burde vært tatt, for å utrede stoffskiftet, denne gangen heller. Så da er spørsmålet om jeg skal vente de 6 (!) ukene til neste oppfølgingstime, eller om jeg skal ta mot til meg og bestille en ny time med en gang jeg får råd og be om at flere prøver blir tatt. Er så utrolig frustrerende å presse seg selv så til de grader over angst og fysisk ubehag, for så å finne ut at alt som kunne vært gjort da jeg klarte det, ikke ble gjort. Skulle ønske leger visste hvor mye som krevdes bare for å møte opp til den ene timen, så de kunne handle ut fra det.
Men all frustrasjon og oppgitthet til side: Jeg har klart å kose meg litt i det siste også. Det har blitt tydelig hvor mye det å ha en hage/platting å sitte på, når det er fint vær og formen tillater det, er verdt. Våren har begynt å komme til Trondheim og jeg har gjort det jeg kan for å nyte det og alt det vakre rundt oss.
Om jeg ikke er i form, så skal jeg i alle fall ikke glemme å gjøre det beste ut av de små øyeblikkene, samme hva situasjonen måtte være. Det kommer så mye mer ut av å prøve å fylle dagene og øyeblikkene med godhet og kjærlighet, enn det gjør å dra seg selv ennå lengre ned. De tunge dagene kommer tidsnok uansett.
Nye svar
Når det virkelig gjelder så pleier kroppen min som regel ikke akkurat å spille på lag med meg, men i natt lot den meg faktisk sove hele 7 timer før jeg våknet! Var herlig å våkne noenlunde uthvilt og oppdage at klokka faktisk ikke var 3 på natten! Etter å ha stressa litt med mat og angstmedisin måtte jeg likevel legge meg nedpå en time igjen, ettersom jeg blir så utrolig slapp etter å ha tatt angstmedisinen, og fordi jeg generelt er en skikkelig slappfisk om dagen.
Men jeg kom meg i alle fall opp igjen og til legen i dag, hvor jeg fikk noen svar på blodprøvene jeg tok sist og måtte ta noen nye. Blodprøvene mine var visstnok litt merkelige, men mye tyder på at jeg har lavt stoffskifte. (Om noen har erfaringer med det vil jeg gjerne høre om det. Send meg gjerne en mail.) De nye prøvene jeg tok i dag vil forhåpentligvis gi litt mer klarhet i ting, men legen ga meg likevel en startdose frem til jeg får prøvesvarene, noe jeg absolutt ikke sa nei takk til. Er bare glad for å komme i gang med saker og ting, og ikke minst å få vite at det mest sannsynlig går an å gjøre noe konkret med plagene mine utover psyken.
Utover det med lavt stoffskifte så hadde jeg visst nok en gang lavt folat, som jeg også hadde for noen år siden. Så da er det bare å starte opp igjen med tabletter for det også. Begynner å komme opp i en del medisiner daglig nå, men så lenge det kan få meg til å begynne å fungere sånn noenlunde så tar jeg det gjerne. Må likevel si at jeg er veldig glad jeg bor i Norge, med frikortgrense og andre gode helseordninger, ellers hadde jeg kommet opp i noen tusen for medisiner og legetimer i året..! Det, i tillegg til alle plagene som følger med, kan være noe å tygge på for de som tror det er luksus å «sitte hjemme og drive dank» istedet for å jobbe.
Nå er jeg i alle fall lettet over at legetimen er overstått, at det er 6 uker til neste time og at jeg har en konkret behandling å forholde meg til. Fremgang og bedring; Nå er dere veldig velkomne!
Bruised, trying not to break
Det slår meg at det å skulle bli behandlet for sykdom når man har angst, krever omtrent like mye av deg som sykdommen alene… Om ikke mer. Og bare tanken på at jeg skal til legen på Fredag har gjort nervene mine overfølsomme, tydelige og såre. Mestringsteknikker er bare forordet om jeg skal begynne å beskrive hvordan jeg kommer meg gjennom sånne dager. Og uansett hvor mye jeg prøver å gå i meg selv og vri på følelsene, ignorere dem, dyrke dem eller rett og slett bare være sint på at jeg føler så mye så kommer det til et punkt hvor det bare må si stopp.
I dag er jeg helt kjørt i grøfta i både kropp og sinn, men jeg kan ikke tillate meg å nå det punktet ennå. Det er enda et par dager igjen og jeg må bare holde ut frem til da så jeg kan få snakket med legen om tingenes tilstand, tatt flere blodprøver og få enda en oppfølgingstime å grue meg til. Det føles som om ting går i sakte film samtidig som tiden løper fra meg mens jeg sitter her og er syk og får minimalt ut av livet. Trenger jeg i det hele tatt å påpeke at det er enormt vondt å føle på? Ikke får jeg gjort noe mer med det per nå heller. Jeg må bare være tålmodig og håpe på at løsningen kommer for en dag.
Jeg håper at det ikke bare er meg som er svak og at mennesker flest kan skjønne at det kan være vanskelig å se lyst på ting etter å ha hatt det slik i noen år. På et vis føler jeg at jeg nesten må beklage meg for all klaginga jeg skribler ned og heller ut over verden… Men i dag er min verden bare tåkete og tung å leve i, så det får bli en annen gang, når ting er litt tydeligere.
Let the sun shine
I det siste så har nattesøvnen, evnen til å få til noe som helst og formen generelt vært heller laber. Men etter å faktisk ha sovet 6 timer i natt, for første gang på lenge, så våknet jeg opp til et kokvarmt soverom. Og da jeg så ut vinduet, så jeg dette:
Årets første vakre sommerfugl hadde bestemt seg for at nå var det på tid å komme ut og vise seg frem, så da måtte jeg jo lytte. Dermed ble det til å fikse opp ute på terassen og sette seg ute i det ikke så alt for varme, men solfylte været. Og jeg må si det, til tross for at den store varmen ikke har kommet ennå, så var det deilig å sitte ute i sola og spise spekemat og bare ha det bra. Her skal jeg kose meg i sommer!
Krysser fingre og tær for at jeg får noen timers søvn i natt også, og at formen blir bedre og bedre fremover. Jeg har nemlig, etter å ha prøvd pappas briller, funnet ut at jeg tydeligvis ikke har så godt syn som jeg hardnakket har påstått. Det kunne med andre ord ha vært en fordel å faktisk få testet synet mitt, slik at jeg kan bli med i brilleslangeklubben og kanskje ikke ha så vondt i øynene og hodet stadig vekk. Hvem vet, kanskje gjør det også noe for leamusen jeg har hatt i øyet i snart to måneder (!!) nå? Nok en ting er ført på listen «fikse Tonje» med andre ord, så det er vel på tide å få krysset av noe mer snart.
Disconnected
Tilbakesteg, men jeg har ikke falt over ende ennå…
De siste dagene har formen vært dårlig, så slutten av påsken ble i grunnen mest bare brukt til å være slapp og frustrert over å ikke få til å gjøre mer. Jeg hadde jo endelig blitt vandt til at ståpåviljen jobbet i takt med evnene og gjorde det mulig å gå turer og være sosial. Heldigvis har jeg verdens beste kjæreste som har hatt noen dager fri. Når man ikke er helt pigg så er det heldigvis ikke så ille å kunne bruke tiden på hverandre og koble av med play station og film/serier.
Men nå som hverdagen inntar alle og ting blir som normalt igjen så har jeg jo også et lite håp om at jeg kan begynne å føle meg bedre igjen. Selv om jeg kanskje skjønner at det kan ta litt tid. Med det sagt så ser det ut til at blodprøvene som ble tatt hos legen sist jeg var der kanskje kan si litt om hvorfor jeg har vært i så dårlig form, men det må visst tas flere prøver før jeg vet det sikkert. Usikker på om tålmodigheten min strekker til, eller om jeg skal bestille en time før min tidligere avtalte oppfølgingstime om et par uker. Vil bare ha klare svar og begynne på en form for behandling sånn at jeg kan få en litt enklere hverdag igjen.
Sing, little darling sing with me
Livet er så flott om dagen! Ikke alt for rosenrødt og med så høye topper at man må holde pusten fordi man VET at det er en midlertidig eufori, men likevel flott på så mange måter.
Jeg har på et vis fått nytt pågangsmot som drar meg fremover og som har ført til at jeg flere ganger har gått tur alene (Jeg som ikke klarte å tenke på å bevege meg noen utenfor døren engang..!) og har vært langt mer sosial enn på veldig lenge. I tillegg har jeg følt meg veldig positiv til livet generelt og har vært rastløs på å ta tak i ting hjemme og i livet mitt generelt. Ikke vet jeg om det er medisinen som har sin virkning eller om det bare er meg selv som kjenner på at ting endelig blir tatt tak i på en slik måte som jeg har ønsket lenge, men det har vel forsåvidt ikke så stor betydning hvor det kommer fra, så lenge det er der.
Det skumle med å bevege seg oppover er jo at fallhøyden blir desto større, noe som i grunn gjør fremgang i seg selv til noe skummelt. Man vet jo at ting har snudd og fått en til å gå på trynet før, så når muligheten er der til å komme seg opp og frem vet man at man helst bør holde litt igjen for den potensielle skuffelsens skyld. Samtidig så klarer jeg ikke helt det om dagen heller, så jeg blir i grunn småredd når de rundt meg også begynner å legge merke til at jeg klarer meg bedre enn på lenge… For det er jo tross alt ingen garanti for at det er slik om en uke, eller en måned for den saks skyld. Plutselig er det ikke bare meg selv jeg skuffer dersom jeg faller tilbake igjen og da blir alt med et mye mer virkelig.
Men inntil videre holder jeg i alle fall ikke positiviteten tilbake når den først er på besøk. Jeg vil jo at den skal bli fastboende en dag.
Operasjon Tonje vs. angst
At jeg sovnet av etter jeg hadde tatt medisinen klokka 21 i går og deretter våknet hver eneste time i hele natt var ingen hindring. Da jeg våknet klokka 07:30 og så at verden igjen var hvit og at snøen fortsatt lavet ned ble det veldig klart hva planen var. Jeg bare måtte ut i det herlige været! Så etter litt overtaling og for/mot tenking med angsten så var det bare å klæsje på litt mascara, pakke seg godt inn og dytte musikk inn i ørene. Og før klokken 8 var jeg utenfør døra..! Jeg kjente nok at angsten hadde lyst til å smyge seg innpå et par ganger, sleip som den er, men jeg skrudde opp musikken og så på all den fine snøen som dekte landskapet rundt meg. Ja, jeg klarte faktisk å kose meg en del! Og jeg kan skrive under på at det var ikke mange menneskene som hadde gjort det samme ennå, for ute var det ingen andre spor å se enn mine egne.
Og det var kanskje like greit, for jeg dro ut som Tonje med en del angst, og kom hjem som den fryktløse snømannen:
Beklager den ekstremt dårlige kvaliteten på det siste bildet, det gjør vondt i mine øyne også. Men jeg ville ikke pine min stakkars Canon mer enn nødvendig, så da ble det iPhonegjørme istedet. På et eller annet vis måtte det jo dokumenteres at jeg faktisk slo knockout på angsten i dag og gikk tur i 45 minutter, helt alene. Da er det vel lov å være over gjennomsnittet (les: plagsomt) stolt!?