Psykisk

Eksamenskarakter: 6..!

Dette var året da jeg skulle prøve å gjennomføre både første og andre året med matte på et år.
Bare tanken skremte meg, for det var jo tross alt jeg som satt der og felte mang en tåre i ren frustrasjon opp gjennom ungdomsskolen, for så å få nok en treer i dette fryktingytende faget. Dette året har vært fullt av angst, men også iherdig innsats og flere helger og kvelder foran matteboka. Og jeg skal ikke engang nevne angsten som vokste i meg da jeg skjønte at jeg kom til å komme opp i eksamen i matte… Jeg var så godt forberedt som jeg kunne være, men angsten gjorde at jeg ikke var sikker på om jeg kom til å klare å møte opp, og langt mindre sitte ut hele eksamen. Jeg klarte begge deler, og nå i kveld fikk jeg karakteren min: 6..!

JEG av alle mennesker fikk faktisk til å få en sekser på matteeksamen. Jeg som satt med frykt i hele kroppen på starten av året, og ikke var sikker på om jeg kom til å klare å fullføre skoleåret. Og nå har jeg både fullført to år med matte på et år, møtt opp til, gjennomført en eksamen og endt opp med toppkarakter..! Etter alt av blod, svette og tårer dette året så kan jeg faktisk både føle og si at nå, nå er jeg veldig stolt og lettet!

Depression awareness month

Mange av dere visste kanskje at Oktober er måneden for brystkreftaksjonen 2012, noe som har vært veldig aktuelt for meg siden min mor døde av brystkreft for litt over 4 år siden. Men noe kanskje ikke alle vet er at Oktober også er depression awareness month og at fargen for dette er grønt.

En depresjon er en usynlig sykdom, som mange som ikke har slitt med det selv kanskje ikke helt forstår. Når man er deprimert så er det ikke bare å «ta seg sammen» og komme over det. Det er en sykdom som er med deg og påvirker alt fra evnen til å arbeide, spise, sove, nyte hobbyer og fritidsaktiviteter og gjør hver dag tung og vanskelig. De fleste av oss kommer til å oppleve en eller flere perioder med depresjon i løpet av livet, så om du kjenner noen som er deprimerte; Ikke døm dem eller be dem om å «ta seg sammen». Du trenger ikke forstå dem fullt ut, du trenger bare å være der for dem, støtte dem og hjelpe dem å få hjelp fra lege eller psykolog om de trenger det. Jeg har selv vært mye deprimert og vet hvor stor forskjell det kan gjøre om mennesker er støttende uten å være dømmende og komme med enkle «løsninger» på hva jeg skal gjøre med saken.

Til alle dere der ute som er deprimerte: Dere er ikke alene!

//A lot of you may be aware that October is breast cancer awareness mont, and that has certainly been an important cause to me since my mom passed away from breast cancer about 4 years ago. But what you may not know is that October is also depression awareness month, and that the color for that is green.

A clinical depression is an invisible disease that many who have not experienced it themselves may not fully ounderstand. When you are suffering from a depression you can`t just «pull yourself together and it wil be ok. It is with you every day and affects how/whether you eat, sleep, enjoy hobbies and makes every day hard to get through. Most of us will experience one or several periods of depression in our lives, so if you know anyone who is going through a depression; Don`t judge them or tell them to «pull themselves together». You don`t have to fully ounderstand them and their disease to be there for them and support them, and help them get more help from a doctor or psychologist if they need that. I myself have been through periods of depression, and it is still something that I suffer from, so I know what difference it can make if people are supportive and non-judgemental without giving me simple «sollutions» on how to get out of it.

All of you out there going through a depression: You are not alone!

After all that heavy personal stuff, I give you a green manicure for depression awareness month:

Wonder Woman!

Wonder Woman neglene var noe som bare måtte til på en tung dag. Dagen som egentlig skulle vært mammas 56 års dag. På mange måter har sorgen forandret seg på de over 4 årene hun har vært borte, men på sånne dager er det som om tankene bare må reise tilbake og minne meg på hvor fantastisk mamma var og hvor mye jeg savner henne. Det er dog en trøst å tenke på hvor mye jeg har lært av henne og hvor mye av henne jeg fortsatt har og antakeligvis alltid vil ha i meg.

Men på et eller annet vis så kommer man seg jo gjennom sånne dager også, selv om de er tøffe. Man burde vel kanskje egentlig feire de årene man faktisk fikk sammen på en sånn dag, men de vonde følelsene lå for tungt på meg i år. Tidsfordriv var en fin ting, for å bare få timene til å gå unna noe raskere enn sneglefart, for å si det sånn.

Tiden.

Om jeg skal oppsummere følelsene det har vært mye av i det siste… Ensomhet. Tristhet. Vanskelige og delte følelser. Nedstemthet. Savn. Tomhet.

Jeg hører ikke til noe sted. Jeg har ikke mange mennesker som er avhengig av meg eller oppsøker meg av egen vilje. Jeg har ikke noe viljestyrt og lystbetont mål i livet mitt. Jeg sliter med så mye at jeg ofte ikke klarer å bryte gjennom og få til noe positivt.
Jeg føler i grunn at hele livet mitt handler om å komme seg gjennom minutt for minutt og time for time, bare for at dagen skal gå. Og det uten at det er noe punkt på dagen, uka eller måneden jeg vil komme til… Jeg prøver bare å få tida til å gå. Dytte unna vonde følelser eller slitenhet med alskens tidsfordriv og distraksjoner. Og når jeg er litt ekstra deprimert, slik som i natt, og ikke har noe å gjøre som kan få meg i bedre humør (les: når ingenting egentlig hjelper) ja da innser jeg hvor meningsløst livet mitt ofte er. Jeg har mennesker som jeg er glad i, men jeg ser de fleste av dem sjeldnere og sjeldnere. Noe som i grunnen ikke er så rart, når jeg som regel føler at jeg har nok med bare meg selv og det å komme seg gjennom dagene. Hvor mye positivt kan man da gi et annet menneske?

Nå svartmaler jeg ting litt ekstra, for jeg har en kjæreste som er så utrolig god at jeg ikke vet om et lignende menneske og andre jeg er glad i, men som er så langt borte og har sine egne liv å leve. Jeg vet det sikkert er noe jeg kan gjøre annerledes for at ting skal forandre seg, men sånn som det er nå så aner jeg egentlig ikke hva. På alle måter føler jeg meg så begrenset av angst og sykdom at det blir ekstremt vanskelig å finne glede i de fleste ting og så ender jeg egentlig bare opp med å være stressa, frustrert, angstfylt eller tiltaksløs minst 90% av tida. Hva i all verden gjør man når LIVET har blitt sånn? Svaret har jeg ennå ikke funnet, men jeg håper at livet mitt en dag kan bestå av litt mer enn bare meningsløse småting jeg gjør for å få tiden til å gå. Jeg tenker nemlig egentlig at tiden er alt vi har og at den bør brukes til noe godt, jeg har bare ikke funnet ut hvordan jeg skal ha det godt ennå.

Just nail it!

Nå om dagen handler det meste egentlig om å bare få ting gjort. En ting av gangen, en dag av gangen, en time av gangen… Noen ganger et minutt av gangen. Bare sett et ben foran det andre og hold ut litt til, så er det overstått og du kan på et eller annet vis kanskje senke skuldrene. Det har vært så mange legetimer og avtaler de siste ukene (les: mange i et «jeg har sperret meg inne i flere år på grunn av enorm angst»-perspektiv) at jeg aldri i verden hadde maktet det for noen måneder siden. Men siden jeg en eller annen gang i Mars/April tok tak i ting og var ærlig med meg selv om at jeg virkelig trenger det, så har jeg på et eller annet vis funnet en måte å takle det på. En slags «f— deg» holdning til angsten, som når jeg først skal gjøre noe hjelper meg til å bare få det gjort. Det er som oftest overhodet ikke hyggelig, men det blir i alle fall gjort (i alle fall ofte de viktige tingene og avtalene). Så fra å ikke klare å tenke på å dra til legekontoret til å nå ha sittet der time ut og time inn og ventet, tatt blodprøver, bli utredet for stoffskiftet, sydd (ikke noe alvorlig) og faktisk klare å prate med legen og få frem hva som er viktig å få gjort noe med, det er ikke verst spør du meg.

Noe som faktisk har vært hyggelig i det siste, til tross for at angsten og stoffskifteproblemene gjorde det utfordrende, var å ha besøk av «svigerfamilien»! De bor sørpå, så vi får ikke sett dem ofte, men da de var her fikk jeg truffet dem 2 av 3 dager og det var kjempekoselig. Det er sånne ting som faktisk føles godt å klare å gjøre til tross for vanskelighetene som følger med.

Ellers består hverdagen fortsatt mye av tidsfordriv og da er selvsagt neglepynting fortsatt høyt på menyen. De stakkars neglene mine får nok gjennomgå noe i løpet av en måned, men jeg måå jo bare, for jeg har jo ingen andre negler å prøve meg på. Ja, jeg har faktisk spurt kjæresten om jeg kunne teste noe på han, men det ble ikke så godt mottatt.  Noe har jeg da likevel fått prøvd ut:

Dette ble oppsummeringsinnlegg bigtime, men sånn blir det vel gjerne når jeg ikke får meg til å sette meg ned og faktisk føle på ting og formulere det til ord. Og jeg vet ikke om dere som kikker innom her innimellom er intressert i å bli oversvømt av min neglelakkmani, selv om det er en viss fare for at det kan bli en del av det uansett.

Å drømme

Livet er ikke spesielt innholdsrikt om dagen i og med at jeg i et par dager stort sett bare har oppholdt meg på sofaen eller humpet rundt på krykker. Krykker pluss en kropp som er helt utmattet på grunn av lavt stoffskifte… Vel, la oss bare si det sånn at jeg ikke har ekstremt mye overskudd. Jeg tillot meg likevel, i morges, å gjøre noe jeg ofte prøver å «unngå»; Nemlig å håpe og drømme.
Jeg har lært at man aldri vet hva som venter rundt neste sving i dette livet og at man ofte kan bli skuffet om man håper på for mye. Likevel har jeg i løpet av de siste månedene erfart at fremgang er mulig om man har et mål og finner en måte å jobbe seg gjennom hindringene på veien dit, samtidig som man husker på å passe på seg selv og behandle seg selv med den kjærlighet du ville gitt din beste venn. Når alt kommer til alt har man nemlig bare en kropp, et hjerte og en sjel som trenger pleie og omtanke for å kunne ha det bra gjennom alle livets utfordringer og gleder.
En annen viktig lærdom har vært at et mål forandrer seg med svingningene, bakkene og stupene på veien dit. Så at ting ikke nødvendigvis blir akkurat slik du hadde håpet da du satt og skapte denne drømmen for første gang betyr ikke at det er et nederlag, men derimot at du har vokst og blitt formet med tiden og reisen. Og denne reisen er jo tross alt livet… Så kanskje går det an å drømme innimellom likevel.

 

Å leve dette livet

Jeg har så inderlig lyst til å ha det bedre.
Å se mer av verden enn dette. Ha mer energi. Nyte den vakre sommeren. Bruke kameraet og kreativiteten. Møte fine mennesker. Føle at jeg blir sett og betyr noe i verden… Bare være nyttig og bety noe.

Jeg kjemper og kjemper, for om jeg skulle være borte i morgen, så er ikke dette nok liv levd.

Nail polish

Neglelakk har lenge vært mitt tidsfordriv, for å få utløp for litt kreativitet og hvile hodet litt. I går fant jeg derfor ut at det virkelig var på tide å få ryddet opp i neglelakkene jeg har samlet opp i løpet av noen år, ettersom mange av de var helt uttørket eller seigere enn tyggis. Etter endt opprydning, hvor flere havnet i søpla, hadde jeg «bare» 33 stykk igjen.


Mange vil vel kanskje si at det er mer enn nok, men etter å ha sett de nye, friske sommerfargene til Isa Dora, så måtte jeg jo bare ha 3 til!

Så nå må jeg smile litt hver gang jeg ser på hendene mine. Rart med det, hvordan små ting kan gjøre dagen litt bedre. Så skal det jo også nevnes at jeg bare venter på en paypal-overføring, før jeg skal bestille hele 60(!) art-neglelakker fra ebay til den nette sum av 176 kroner, hvor frakt på 55 kommer i tillegg. DET er ikke ille! Så da blir det en del øving på rette linjer ol. med venstre hånd tenker jeg.

Utover slike trivialiteter som lakking av negler, så er det i grunn liten forandring i hverdagen. Er stadig veldig slapp og sliten og merker enda ikke mye til medisinen jeg bruker for lavt stoffskifte, men må vel bare være tålmodig i og med at 7-8 uker ikke er så mye i den sammenhengen. Dermed blir det mye små tidsfordriv, når jeg har energien til det om dagen, som lakking av negler, tv-serier og redigering av nye og gamle bilder. Når man får en hverdag som blir så begrenset av sykdom, så blir man nemlig veldig bevisst på å virkelig BRUKE de gode dagene og da tar jeg ofte mye bilder, uavhengig av hva annet jeg gjør, som jeg kan sitte og fikse på når jeg ikke har energien til annet. Så har jeg i alle fall noe å drive med som handler om mitt eget liv og ikke fiktive karakterer i en verden som ikke finnes.

For å forstå kronisk sykdom.

Om man selv ikke har opplevd hvordan det er å være kronisk syk, så er det heller ikke lett å sette seg inn i hvordan det faktisk er å leve med smerter og plager som alltid kommer til å være der i en eller annen grad. Jeg håper derfor at disse punktene kan gjøre det litt lettere å forstå.

  • Smerter/plager varierer. Derfor kan jeg kanskje en dag gå en tur, være på besøk eller dra på kjøpesenteret, mens jeg en annen dag ikke kommer meg opp av senga.  Dette betyr ikke at jeg prøver mindre/mer og uttalelser som «jeg vet du klarer det!» eller «dette klarte du jo helt fint i forrige uke» hjelper ikke, men kan snarere gjøre det hele verre ved å gi meg dårlig samvittighet i tillegg, for noe jeg ikke kan noe for.
  • Det kan komme til å skje at jeg avlyser en avtale i siste liten- Vær så snill å ikke ta det personlig og ta deg nær av dette. Vit heller at jeg gjorde mitt aller beste for å forsøke å få det til og at jeg ikke tar lett på det å avlyse, men at jeg innimellom bare ikke klarer å gjøre det jeg vil.
  • Husk mennesket jeg er bak sykdommen. Smerter og plager kan være overskyggende og kan gjøre at jeg innimellom ikke klarer å være spesielt underholdende, men jeg bryr meg fortsatt om «dagligdagse» ting og bryr meg fortsatt om familie, venner og andre ting. Jeg hører dessuten, så lenge jeg ikke har mine verste dager med tåkehode, at du snakker om deg og ditt og setter pris på å få andre impulser.
  • Forstå at det å «komme seg ut» eller «få frisk luft» ikke er noe som gjør meg bedre. Dette er enda en av de mange tingene jeg må velge mellom å bruke, den lille, energien jeg har på. Og i mange tilfeller kan dette faktisk gjøre meg mye verre om jeg allerede er dårlig og har lite energi å ta av. Mas om at jeg burde prøve å få til mer gjør meg dessuten ofte frustrert og lei meg. Om jeg hadde hatt muligheten hadde jeg nemlig allerede gjort dette, og tanken på å presse kroppen mer enn den fysisk klarer, for så å måtte lide seg gjennom smerter, mer utmattelse enn du kan forestille deg, kvalme, svimmelhet og alt annet som følger med i flere dager etterpå er ikke god. Å komme seg igjen, etter noe som du kanskje ikke engang tenker over å ha gjort, kan være ekstremt overveldende, slitsomt og smertefullt for meg.
  • Jeg er deprimert innimellom. Ikke fordi jeg primært sliter med depresjon, men fordi smerter og plager over dager, måneder og år til slutt blir litt for mye å takle.
  • Jeg vet aldri hvordan morgendagen (eller neste time/minutt) blir. Jeg kan prøve å tilrettelegge for at den skal bli bra med å spise riktig, forsøke å sove nok, ikke gjøre mer enn kroppen klarer, ikke stresse osv. men til syvende og sist er det umulig å vite hvordan jeg kommer til å føle meg. Noe av det vanskeligste med å være kronisk syk er denne uforutsigbarheten, som ofte gjør det vanskelig å planlegge ting i forveien og som ofte leder til skuffelse de gangene jeg planlegger å gjøre noe, men våkner opp og er i for dårlig form til å få det til.
  • Det hender at jeg ikke klarer å snakke og lytte. Det betyr ikke at jeg ikke bryr meg eller at jeg ikke bruker energi på å bry meg om deg, men noen ganger er jeg så dårlig at hodet rett og slett ikke er med meg. I slike tilfeller er det enormt vanskelig å få med seg sammenhengen i en hel samtale og det kan kreve enormt/for mye energi å bare komme med et enkelt svar. Dette betyr ikke at jeg ikke vil at du skal snakke med meg til vanlig, for jeg bryr meg om deg og trenger menneskene rundt meg selv om jeg kan være syk.
  • Jeg er sårbar. Ikke fordi jeg prøver å være slik, (mesteparten av tiden prøver jeg faktisk veldig hardt på å være «normal») men fordi jeg går gjennom mye slitsomt og vondt daglig og har gjort det over lengre tid. Kronisk sykdom tærer på både kropp og sinn og selv om jeg gjør mitt beste for å takle det og leve med det, så er det likevel noe vanskelig som alltid vil forfølge meg.
  • Ikke spør hvordan det går med meg for tiden. Hver dag/time er forskjellig og det gjør det vanskelig å svare på. I tillegg har jeg ofte ikke lyst til å klage; men om du faktisk vil vite hvordan jeg har det så er «hvordan har du det i dag?» et bedre utgangspunkt.
  • Om jeg sier at jeg trenger en pause, må sette meg ned, ta medisin, spise eller sove så er det fordi jeg må det nå- ikke om ti minutter. Livet med sykdom er en kabal og for å få den til å gå opp så er det mye som skal klaffe. Om jeg glemmer medisiner, ikke spiser riktig, gjør mer enn jeg klarer eller sover dårlig så vil det gå utover hvordan formen min blir fremover. Sykdommen venter ikke på noen, har ikke medfølelse og tilgir ikke forglemmelser, derfor håper jeg at du kan tilgi mine prioriteringer.
  • Det er forskjell på «glad» og «frisk». Om jeg smiler eller ler så er det fordi jeg er glad- ikke på grunn av noe annet. Det betyr ikke at jeg  holder på å bli bedre, at jeg ikke har smerter eller er trøtt. Jeg bare er meg, med alt som følger med, og prøver å være glad og positiv.
  • På så mange måter så er jeg avhengig av deg som ikke er syk også. Jeg trenger å høre om/snakke om andre ting enn sykdom og eksistere litt i alt dette jeg savner med å være bedre. Det hender også at jeg trenger å lufte det som er slitsomt med sykdommen eller at jeg trenger hjelp til å handle, lage mat eller til rengjøring. Det du gjør for meg hjelper meg til å holde kontakt med den friske delen av meg og det normale livet, som jeg vil være en del av så snart som jeg klarer.

Jeg vet at dette var langt å lese og at jeg ber om mye av deg, men du skal vite at jeg er evig takknemlig for at du lytter og er der.

Negativ spiral.

Når dagene blir til netter,
Nettene blir lange og slitsomme,
Mat blir til luft og vann,
Farger blir grå, utblandede og kaotiske,
Regnet plutselig ikke er forfriskende og sola er for varm,
Alle lyder og bevegelser blir overveldende.
Når det at den plagede sjelen synes utenpå plutselig ikke hjalp så mye likevel.