Psykisk

Black and white

Hva jeg gjør om dagen? Sover og lager mat.
Med visse unntak er det faktisk sannheten. Jeg er så slapp og trøtt om dagen at jeg stort sett ikke klarer å gjøre mye konstruktivt og om du legger til det faktum at jeg våkner klokken 03:30 hver ENESTE natt, bare for å ligge og være slapp og ikke orke å røre meg, men uten å få sove… Ja, så er det kanskje ikke så rart at denne kroppen frustrerer meg om dagen. Priser meg bare overlykkelig over at det som ennå fungerer, faktisk gjør det(!). I tillegg ser det ut til at legen ikke har tatt alle blodprøvene som muligens burde vært tatt, for å utrede stoffskiftet, denne gangen heller. Så da er spørsmålet om jeg skal vente de 6 (!) ukene til neste oppfølgingstime, eller om jeg skal ta mot til meg og bestille en ny time med en gang jeg får råd og be om at flere prøver blir tatt. Er så utrolig frustrerende å presse seg selv så til de grader over angst og fysisk ubehag, for så å finne ut at alt som kunne vært gjort da jeg klarte det, ikke ble gjort. Skulle ønske leger visste hvor mye som krevdes bare for å møte opp til den ene timen, så de kunne handle ut fra det.

Men all frustrasjon og oppgitthet til side: Jeg har klart å kose meg litt i det siste også. Det har blitt tydelig hvor mye det å ha en hage/platting å sitte på, når det er fint vær og formen tillater det, er verdt. Våren har begynt å komme til Trondheim og jeg har gjort det jeg kan for å nyte det og alt det vakre rundt oss.

Om jeg ikke er i form, så skal jeg i alle fall ikke glemme å gjøre det beste ut av de små øyeblikkene, samme hva situasjonen måtte være. Det kommer så mye mer ut av å prøve å fylle dagene og øyeblikkene med godhet og kjærlighet, enn det gjør å dra seg selv ennå lengre ned. De tunge dagene kommer tidsnok uansett.

Blanke ark og nye begynnelser!

I dag tok jeg steget og dro til legen for å få hjelp for både angsten og denne veldige slappheten min. Jeg tok et steg både for min egen skyld, og for å kunne være der for de rundt meg og denne gangen følte jeg faktisk at jeg ble hørt! Jeg hadde på forhånd klart å innstille meg på å gjøre det som var best for meg og mine behov, men ble overrasket over å endelig føle at det jeg ønsket faktisk ble hørt og tatt tak i. Med tanke på at jeg har vært nervøs i så mange dager så var denne dagen en enorm lettelse, og nå er jeg egentlig bare veldig fornøyd og sitter igjen med nytt pågangsmot.

Nå er det både tatt blodprøver for å sjekke stoffskiftet mitt med tanke på slappheten, og jeg har fått noen angstdempende medisiner som jeg skal gå på i en måned, i tillegg til en «grønn resept» på ting jeg selv skal gjøre for å holde meg i aktivitet. Jeg turte nemlig å si fra om at jeg må få en skriftlig beskjed av legen om nøyaktig hvilke mål jeg har og hva jeg skal foreta meg selv, så jeg kanskje ikke må tvile og bli så ambivalent når jeg først er på egen hånd. Nå har jeg noe konkret å forholde meg til og strekke meg etter, så blir det opp til meg selv hvordan jeg får det til frem til oppfølgingstimen.
Er veldig spent på hvordan dette kommer til å fungere med medisinene, ettersom jeg aldri har tatt noe for angsten før.  Er jo tross alt ikke bare bare for en som har villet klare seg helt på egen hånd å få servert hele 100 tabletter, med plan om å ta 2-3 per dag hver eneste dag.  Men dette skulle visstnok ikke være sløvende eller vanedannende tabletter i det hele tatt, så da går jeg inn i det med friskt mot.


For min nye start sørget jeg også for å kjøpe meg en fin ny notatbok (laget av 100% resirkulert materiale) for å skrive opp det jeg gjør til daglig (som en motivasjon). Hittil har det blitt gjort på lapper og post-its og skapt et salig rot, så det blir bra med en ryddig, ny start med blanke ark! Ironisk nok kommer denne nye starten samtidig som det er et år siden jeg startet mitt nye kosthold, som har hjulpet meg et stykke på veien. Det skjedde faktisk den 1. April 2011, så det er bare en dags forskjell..! Skjebnens ironi er ganske utrolig av og til.

Nå håper jeg bare dette også fører meg i riktig retning!

All the noise

Kampviljen var der, men som vanlig vet jeg ikke helt hvordan jeg skal takle selve kampen.

I går bestilte jeg meg nemlig en legetime, noe jeg ikke så frem til i forkant og som ikke ble så mye lettere da det først var unnagjort. Nå er nemlig datoen og klokkeslettet som brent fast i hodet på meg, og alt jeg gjør og tenker på handler om det. Tankene surrer når jeg spiser, sover og slapper av… Det vil si, jeg har vel egentlig ikke slappet av siden jeg bestilte timen og hodet går i et kjør, mens nervene er utenpå kroppen. Da er det jo selvfølgelig helt topp at jeg klarte å sovne tidlig i går, slik at jeg våknet klokken 5 på morgenen og får en laaaang dag til å grue meg i dag også.  Og enda er det 3 og en halv dag igjen til jeg faktisk skal møte opp på legekontoret!

Har prøvd å roe meg selv ned ved å skrive ned det jeg må få sagt når jeg først kommer så langt, for når jeg har så mye angst og blir satt på et stille kontor med en lege som stirrer på meg og sier «hva kan jeg hjelpe deg med da?» så er det ikke utenkelig at jeg får totalt jernteppe. Noe i meg sier meg derimot at det hadde sett teit ut å møte opp der med en «huskelapp», så det får vel egentlig bare hodet til å kverne litt ekstra. Men det er kanskje bare mitt overanalyserende selv som tenker det?


Nå planlegger jeg i alle fall å fylle dagene med spill, tv-serier og annet som kanskje kan klare å lede oppmerksomheten min langt vekk fra det hele, i alle fall for en liten stund. Jeg har nemlig veldig lite lyst til at mitt eget tankekjør skal ødelegge meg og forsøket mitt på å få det bedre. Noen som har forslag til gode tv- serier som kan sees på nett? Lege/sykehusserier står ikke først på lista, for å si det slik.

I wish to god that the earth would turn cold…

Ensomhet og tomhet preger dagene mine nå for tiden, og det føles ikke som om jeg klarer å reise meg og gå videre. Jeg klarer bare ikke å finne den samme styrken og motivasjonen til å dra meg selv i gang, som jeg har gjort gang på gang så lenge nå. Kanskje er det frustrasjonen over at angst og andre vonder ikke bare forsvinner selv om man legger hele sjela si i å bannlyse det… for det tærer på å oppleve det om og om igjen over lengre tid, at innsats er ikke nødvendigvis er lik suksess. Nå skal det sies at jeg innerst inne vet at noe fremgang og forbedring har jeg faktisk klart å oppnå, men ærlig talt, hvem hadde ikke blitt motløs etter å ha vært for syk til skole, jobb eller i det hele tatt et normalt liv i 4 år? Det er jeg faktisk alt for ung til.
I dette sorte hullet kan jeg i alle fall ikke ligge så mye lengre, så jeg antar at jeg er nødt til å gjøre noe annerledes for å forvente et annet resultat. Psykolog er det derimot ikke så veldig fristende å be om, etter mine siste erfaringer med akkurat det. Brent barn skyr ilden, eller noe i den duren. Så da ender jeg opp med å sitte her alene og trasig, uten å vite hva jeg skal ta meg til, samtidig som at jeg er forbannet på at ting faktisk er som de er. Det er så mye jeg kunne gjort for meg selv og andre, om jeg bare hadde vært foruten denne skyggen som nekter å gi slipp.

Jeg kommer nok til å strekke ut en hånd i blinde, jeg er bare så redd for hvor det leder meg. Eller kanskje ennå værre: At det ikke leder meg noe sted.

Tankepause

Det er rart med det, tanker er fine å skrive ned, for å få ut av hodet og sortere dem, på en eller annen fornuftig måte. Men når det blir for mange tanker om for mange forskjellige ting så hender det rett og slett at de vikler seg inn i hverandre og verken lar seg sorteres eller vikles løs, og slik har det i grunn vært i det siste. Det har skjedd gode ting, men det har også skjedd ikke fullt så gode ting, som har fått meg til å tenke. Man har rett og slett ingen kontroll over hva som hender en her i livet, men det man har en viss kontroll over er hva man gjør med det og hvordan man takler det.  Og sist men ikke minst: Det er da det synes hvor viktig det er at man ser hverandre, og er der for ens medmennesker. Jeg har ikke verdens største familie, men jeg har en familie og jeg har mennesker som etter hvert har blitt som familie for meg; og jeg håper virkelig av hele mitt hjerte at hver eneste en av dem vet at jeg er her for dem samme hvilken storm som måtte komme.

Til tross for at disse tankene kanskje ble alvorstunge, så minner de en jo faktisk om noe av det gode her i verden: At vi har hverandre. Noe som minner meg på noe av det gode som har skjedd siden sist.

Jeg kom meg faktisk på bursdagsbesøk til min kjære bestemor. Hadde nok ikke så mye tro på at jeg skulle få det til i forkant, men jeg tok sats og hoppet inn i det, og det gikk faktisk ganske bra. Er så godt å klare å trosse angsten og få vært rundt dem jeg bryr meg om! Håper virkelig jeg får til mer og mer av det i fremtiden.

Breakfast for heroes

Hvem er det, med vettet i behold, som står opp før sju på morgenen og vasker og rydder hele kjøkkenet? Vel, tydeligvis meg. Og det var en ganske deilig start på dagen for å være helt ærlig, sammenliknet med de foregående dagene hvor jeg har følt meg dårlig og klart å gjøre lite eller ingenting ut av dagene. Men så må det vel med i beregningen at jeg hadde en rimelig god motivator i dag; Nemlig frokosten jeg hadde tenkt å lage meg. Denne fruktsalaten er en frokost for helter:

Skjær dine favorittfrukter i biter, strø knuste linfrø og kakaonibs over og nyyyt! Lekende lett og veldig godt!
Da er grunnlaget lagt for å få en god dag i dag i alle fall! 

Gode dager-> Dårlige dager

Gode dager-> Nedtur-> Dårlige dager-> Hente seg inn-> Gode dager-> Osv.

Det virker som om dagene går i loop for tiden. Og alle gode perioder SKAL bli fulgt opp av dager hvor jeg blir så utmattet at halvparten kunne vært nok og kroppen ikke lar seg temme til å gjøre det jeg vil. Hvem hadde ant at livet var sånn? En berg- og dalbane uten like, hvor nedturene nødvendigvis være like bratte som oppturene for at man til slutt skal kunne ende opp på utgangspunktet. At svingene skulle være i stand til å komme så uventet, og at de skulle være så brå at du ikke aner hvor du er når du først begynner å komme på den rette veien igjen. Og ikke bare er det kronglete og uoversiktlig, uten mulighet til å stoppe opp eller ombestemme seg underveis: Det går også så fort at plutselig sitter du der etter så alt for langt tid og lurer på hvor i all verden turen ble av.

Hva skjedde med veien som virket staket ut på forhånd? Hva skjedde med de krystallklare planene og drømmene som underveis ble endret og formet av farten, nedturen, alle svingene og oppturene? Og kommer denne ville reisen til slutt til å lede meg dit jeg vil?
Jeg blir tidvis veldig sliten av å igjen suse nedover, for så å treffe på en krapp motbakke, som må bestiges om jeg skal kunne se sola igjen. Det å ikke se hvor veien egentlig leder en er ikke lett, spesielt når en ikke helt vet hva en må gjøre for å ledes i riktig retning. Innimellom skulle jeg ønske at jeg hadde selskap på ferden, som kunne vise meg vei og fortelle meg hva som var det beste å gjøre, for angst (og livet på mange måter) kan være så fryktelig ensomt. Men selv om jeg nok en gang har støtt på en liten motbakke så må jeg minne meg selv på at jeg nå uansett er et godt stykke over der jeg var for noen måneder siden, og det bare ved å følge min egen rytme, ta beslutninger med eget hjerte og stake opp min egen vei.

Jeg må jo bare tro på at det går an, for bak skyggene skimtes faktisk en fremgang.

Happy birthday

21 årsdagen min ble slett ikke så ille som jeg hadde forventet meg; den ble faktisk ganske koselig. Amgsten var absolutt ikke borte og jeg hadde en real jobb med å holde den i tøylene, men familien min var veldig forståelsesfulle, noe som hjalp meg til å senke skuldrene mer. Så dagen ble tilbrakt med å slappe av med Kristoffer, før jeg dro og besøkte pappa og broren min på kvelden. Det var så godt å kunne gjøre det og få full forståelse for hvordan jeg ville ha det på bursdagen min. Ble virkelig gledelig overrasket over hvordan de tok det og koste meg masse da jeg var hos dem, så da håper jeg at jeg slipper å grue meg så mye i forkant neste år.

Av gaver fikk jeg blandt annet en nydelig lykt av broren min, og et vakkert klokkekjede av samboeren:

Kanskje kan bursdager virkelig være koselige for meg også!

Bursdag og angst

På onsdag har jeg bursdag. Jeg vet at de fleste forbinder bursdager med glede, morsomheter og rett og slett noe man ser frem til, men sånn er det ikke helt for meg. Per nå gruer jeg meg litt til bursdagen min, av flere grunner. Den største har med noe som i utgangspunktet er hyggelig, nemlig selskap(er). Mange år har jeg bodd meg moren min og hatt selskaper med venninner når jeg har hatt bursdag, noe som har vært en positiv opplevelse. Da mamma døde forandret derimot mye seg, og med angst og forandringer kom også disse nye bursdagsopplevelsene.

Jeg bor nå i Trondheim, hvor pappa og familien hans bor. Pappa arrangerer ikke bursdagsselskap for meg, naturlig nok, ettersom jeg er voksen. Men det forventes derimot ofte at jeg selv enten er klar for å ta mot besøk og/eller lage bursdagsselskap selv, for familien til pappa og besteforeldrene mine. Kanskje høres det både rett, rimelig og gjennomførbart ut, men med angst er virkeligheten en litt annen. Bare tanken på at jeg skal «prestere» noe, med kaker, pådekking, underholdning av gjester og det som følger med, får det til å vri seg i magen. I tillegg kommer tanken på at jeg kommer til å være kvalm, svimmel og føle meg generelt dårlig på grunn av stresset, men likevel skal sitte der og konversere, spise kaker og se glad ut. Det er jo tross alt bursdagen min, så da skal man vel sitte der og smile og le.

Og dette med kaker; Hvem sa at jeg i det hele tatt er i form nå, til å stå på kjøkkenet et par timer for å hive sammen et par kaker, sånn i tilfelle jeg skulle klare å ha folk her? Det er slett ikke usannsynlig at bare støvsuging, laging av kaker og det at jeg gruer meg innerst inne, vil slite meg så ut at jeg blir syk på grunn av nettopp det.

De foregående bursdagene mine har det nemlig vært sånn. Jeg har villet så sterkt å få det til, så dagene før har blitt brukt til å gjøre i stand hus, mat og psyke. Jeg har brukt alle krefter på å få det til, men har endt opp med å bruke opp all energi og har dermed blitt skikkelig dårlig og utmattet. Så da har altså den store dagen kommet, og ettersom denne angsten og utmattelsen ikke er så lett å skjønne for besteforeldre og annen familie så har de møtt opp og ringt på døra, uten oppfordring eller innbydelse fra meg. Det har vært veldig godt ment fra deres side, det skjønner jeg absolutt. Men det har i de aller fleste tilfeller bare ført til at jeg eller kjæresten har sagt at jeg har følt meg så dårlig at jeg ikke takler å ha selskap, så de har måttet snu i døra. Og der kommer min dårlige samvittighet på toppen av det hele. For da blir nemlig som regel besteforeldrene mine lei seg for at de ikke får besøkt meg på fødselsdagen min, noe som fører til frustrerte telefoner fra pappa og gråt og nerver fra min side.

Så hva gjør ei jente med angst, som så gjerne skulle ønske at hun bare kunne invitere familie og venner på besøk og spise kaker og ha det koselig uten å tenke over det? Jeg skulle ønske jeg hadde svaret. For det er ikke familien min som er problemet. Jeg vet at de mener godt, bryr seg om meg og gjør ting i beste mening. Og jeg er jo veldig glad i dem også, noe som egentlig bare gjør vondt når angsten står i veien.
Av og til skulle jeg ønske alle kunne prøve et par dager med angst, bare for å forstå hvordan det føles. Bare for at de skal skjønne at det ikke egentlig er jeg som tar sats og bestemmer meg for å ikke ha det koselig på dagen min. Kanskje ville de da forstå om jeg ikke klarte å gjennomføre et bursdagsselskap?

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre på bursdagen min, men jeg vet at jeg kommer til å tenke veldig mye på det før Onsdagen faktisk er her.

I miss the sun!

Jeg hadde sagt til meg selv at i dag, da skulle jeg komme meg ut mens det ennå var lyst ute. Om så bare for å få litt frisk luft, få rørt på meg og få knipset et par bilder. Jeg vet ikke om det var den sinnsyke mageknipen jeg våknet med, eller om det var det faktum at det var så iskaldt og vindete at jeg enda ikke har fått varmen i leiligheten som gjorde det, men jeg har altså enda ikke fått stukket nesa utenfor døra. Og det er ingen hemmelighet at jeg bruker som en unnskyldning at jeg skulle ønske det så sånn ut ute igjen:

Men så har jeg jo også hørt at det er noe som heter » man tager hva man haver», eller for den saks skyld; «If you get lemons, make lemonade». Så da sitter jeg altså her og vurderer om jeg skal mase på kjæresten når han kommer hjem, og prøve å få til en kjøretur i alle fall. Det må da telle for noe?