Foto

Norges grunnlovsdag

Dagen i dag ble feiret hjemme i sofaen med kjæresten, god mat, avslapning og en enkel men veldig god dessert.

Nomnomnom er ordet!  Det går veldig fint å ha en 17. Mai uten raffinert sukker og det kan smake MINST like godt. Ser frem til å spise denne desserten flere ganger i sommer for å si det slik.

For 80 years of life

I går var det duket for bursdag for min nå 80 år gamle bestefar, og som vanlig var jeg slett ikke sikker på om jeg kom til å klare å dra. Kroppen gjorde vondt i det sekundet jeg våknet, så de beste forutsetningene var ikke akkurat der, men jeg brukte all min vilje og alle mine krefter. Fikk dusjet, ordnet meg og hatt en indre peptalk eller to, så var det bare å kaste seg ut i det. Jeg kom nemlig frem til at om jeg ikke kastet meg ut i det og ga det en sjanse så hadde jeg jo aldri fått vite om jeg fikk det til. Og noe så stort som at min kjære bestefar blir 80 år vil jeg faktisk ikke legge til lista over det jeg har gått glipp av på grunn av angst og/eller stoffskiftet.

Så jeg hoppet utfor det store skumle stupet, og det gikk heldigvis over all forventning.
Det ble 4 timer med prating, titting i gamle albumer, mat og kaker (for de som tålte maten i alle fall) og studering av et par fine gamle kamera som bestefar hadde.

Jeg hadde løyet hvis jeg sa at jeg ikke var utslitt etterpå, men det var virkelig verdt det! Koste meg masse og fikk sett besteforeldrene mine igjen, som jeg ikke har sett på et par måneder nå, så da tåler jeg det. Skal jo også sies at jeg sov 12 timer i natt, så tok forhåpentligvis igjen noe av det da.
I dag har jeg i alle fall vært brukbart våken i hodet selv om jeg kjenner at kroppen er småsliten. Så dagen i dag har i grunnen alt i alt blitt okei, med masse sløving, karbonadekaker fra i går til frokost og raw sjokkis som står i kjøleskapet og venter på meg. Det kaller jeg en god Søndag!

The little things

Nå har jeg et par gode dager bak meg, hvor jeg faktisk har klart å gjøre «dagligdagse ting» som å vaske gulv og sitte ute på verandaen og slappe av. Utrolig hvor mye man setter pris på noe så enkelt som å være i stand til å vaske badgulvet, når man vet hvordan det er i motsatt fall, hvor man ikke klarer tanken på å føre en samtale engang. Likevel kjenner jeg på at disse to dagene har tatt på. Og selv om jeg ikke er helt der at jeg har «tåkehode» og er helt slått ut, så kjenner jeg på kroppen at den er sliten. Bare det at jeg, som vanligvis nå for tiden bare får sove 3-4 timer om natten, nå i natt sov 9 timer sier sitt. Så i dag prøver jeg å lytte til kroppens signaler og ta det mer med ro. Skulle virkelig ønske at jeg også i dag hadde klart å gjøre litt, men ettersom jeg har planer om å gjøre det jeg kan for å komme meg i burdagsselskap til min kjære bestefar i morgen, så er det nok best å ikke presse meg utover det jeg kjenner at jeg kan få til.
I mellomtiden er det godt å ha noen fine stunder å se tilbake på.

Nå håper jeg bare at jeg klarer å komme meg i bursdagsselskap i morgen, for jeg har vel erfart at det slett ikke er en selvfølge at jeg skal få til ting om jeg har aldri så lyst. Innsatsen skal det i alle fall ikke stå på.

Black and white

Hva jeg gjør om dagen? Sover og lager mat.
Med visse unntak er det faktisk sannheten. Jeg er så slapp og trøtt om dagen at jeg stort sett ikke klarer å gjøre mye konstruktivt og om du legger til det faktum at jeg våkner klokken 03:30 hver ENESTE natt, bare for å ligge og være slapp og ikke orke å røre meg, men uten å få sove… Ja, så er det kanskje ikke så rart at denne kroppen frustrerer meg om dagen. Priser meg bare overlykkelig over at det som ennå fungerer, faktisk gjør det(!). I tillegg ser det ut til at legen ikke har tatt alle blodprøvene som muligens burde vært tatt, for å utrede stoffskiftet, denne gangen heller. Så da er spørsmålet om jeg skal vente de 6 (!) ukene til neste oppfølgingstime, eller om jeg skal ta mot til meg og bestille en ny time med en gang jeg får råd og be om at flere prøver blir tatt. Er så utrolig frustrerende å presse seg selv så til de grader over angst og fysisk ubehag, for så å finne ut at alt som kunne vært gjort da jeg klarte det, ikke ble gjort. Skulle ønske leger visste hvor mye som krevdes bare for å møte opp til den ene timen, så de kunne handle ut fra det.

Men all frustrasjon og oppgitthet til side: Jeg har klart å kose meg litt i det siste også. Det har blitt tydelig hvor mye det å ha en hage/platting å sitte på, når det er fint vær og formen tillater det, er verdt. Våren har begynt å komme til Trondheim og jeg har gjort det jeg kan for å nyte det og alt det vakre rundt oss.

Om jeg ikke er i form, så skal jeg i alle fall ikke glemme å gjøre det beste ut av de små øyeblikkene, samme hva situasjonen måtte være. Det kommer så mye mer ut av å prøve å fylle dagene og øyeblikkene med godhet og kjærlighet, enn det gjør å dra seg selv ennå lengre ned. De tunge dagene kommer tidsnok uansett.

Spring is coming..!

Varmegradene har vært her i barteby noen dager nå, så da har det bare vært å kle seg i blomster, måke vekk snøen og håpe at våren er på vei!


Det er nok ennå en liten stund til løvetannen kommer frem i veikanten og bikinien kan plukkes frem fra helt bakerst i skapet, men jeg nyter disse dagene med sola på himmelen og smilet om munnen.

Happy birthday

21 årsdagen min ble slett ikke så ille som jeg hadde forventet meg; den ble faktisk ganske koselig. Amgsten var absolutt ikke borte og jeg hadde en real jobb med å holde den i tøylene, men familien min var veldig forståelsesfulle, noe som hjalp meg til å senke skuldrene mer. Så dagen ble tilbrakt med å slappe av med Kristoffer, før jeg dro og besøkte pappa og broren min på kvelden. Det var så godt å kunne gjøre det og få full forståelse for hvordan jeg ville ha det på bursdagen min. Ble virkelig gledelig overrasket over hvordan de tok det og koste meg masse da jeg var hos dem, så da håper jeg at jeg slipper å grue meg så mye i forkant neste år.

Av gaver fikk jeg blandt annet en nydelig lykt av broren min, og et vakkert klokkekjede av samboeren:

Kanskje kan bursdager virkelig være koselige for meg også!

Blow me away

Ute står trærne enten sidelengs, eller blåser bortover plenen, og fuglene ser slett ikke ut til å ha det lett der de prøver å seile på vinden. Det knaker i veggene og blinker i lysene, i takt med vindkastene som uler. Det er med andre ord fritt frem for å pakke seg inn i den største ullgenseren i skapet og kanskje gi seg selv lov til å nyte fredagen inne, med Susanne Sundfør i vakker duett med vinden, en deilig fredagsmiddag og kanskje en deilig sjokoladeettellerannet til dessert.

Jeg håper alle dere andre også unner dere den fredagen dere trenger og vil ha, uten å tenke på alt som skulle/kunne/burde vært gjort/sagt/endret. Det er det fredager er til for, er det ikke?

I love this ring!

Ting går visst min vei om dagen. Formen begynner å bli bedre og jeg får, utrolig nok , noe ut av dagene. Hvis det å klare å ordne seg om morgenen, få gjort litt husarbeid hjemme og kanskje komme seg ut en tur på ettermiddagen/kvelden før man kollapser og bare MÅ sove, er å få noe ut av dagene i alle fall. Og etter min standard den siste tiden, så er det i alle fall en bedring. Noe som føles godt, selv om det er en innsats hver eneste dag og kan føles slitsomt til tider.
Fake it till you make it, var det noen som sa. Og det er det jeg prøver på.

Ny giv

I natt tok jeg og kjæresten en kjøretur, for at jeg skulle få tatt noen bilder og for at jeg skulle få meg litt luft og avkobling. Og det er utrolig hvor mye det kan gjøre med en liten kjøretur, med godt selskap og musikk på radioen for å bare koble ut bekymringene litt. Det å stoppe bilen og gå en tur og se på den vakre utsikten utover byen man bor i er jammen ikke ille det heller! Fant på et eller annet vis litt ny inspirasjon og tok samtidig et par bilder av denne fine byen. Er den ikke vakker?:

Skal ikke si at det løste alle problemer og at alt nå er lett, men det føltes på et vis som om jeg hadde en liten ekstra spire av håp og ståpåmot da jeg våknet i morges. 

Why I needed a new jewellery tree

Det var tungt å legge vekk smykket jeg fikk av deg på den fine, men såre og siste ferien vår sammen. Men det er rett og slett for dyrebart til at jeg får meg selv til å bruke det. Det er som om jeg er redd for å ødelegge det bare ved å se på det… Eller knytte for mange nye minner til det,  så jeg ikke lengre kan ta det opp og med en gang kjenne følelsen jeg fikk da jeg så det første gangen og du faktisk kjøpte det til meg da du så hvor godt jeg likte det. Jeg er livredd for å glemme følelsen av din kjærlighet til meg.
Og jeg gråt da jeg fant armbåndet du brukte hver eneste dag… Er det mulig at det fortsatt dufter av parfymen du alltid brukte?

Forandring er ofte vanskelig og vondt i starten, spesielt når man har mistet noe man er glad i i prosessen. Men å gå videre er styrke, vekst og en bra ting. Så til tross for at det til tider føles veldig vondt og feil, så er det en god ting at jeg klarer å gå mer og mer videre og leve i nuet. Og akkurat det føles faktisk bra midt oppe i det hele; Å leve her og nå og ikke ha alle gamle hendelser og vonde og gode minner med seg på skuldrene hele tiden. Fortiden vil alltid være der.
Den har formet meg til den jeg er i dag, og det  er noe jeg er veldig stolt over og aldri ville vært foruten!