Reflektering

Wonder Woman!

Wonder Woman neglene var noe som bare måtte til på en tung dag. Dagen som egentlig skulle vært mammas 56 års dag. På mange måter har sorgen forandret seg på de over 4 årene hun har vært borte, men på sånne dager er det som om tankene bare må reise tilbake og minne meg på hvor fantastisk mamma var og hvor mye jeg savner henne. Det er dog en trøst å tenke på hvor mye jeg har lært av henne og hvor mye av henne jeg fortsatt har og antakeligvis alltid vil ha i meg.

Men på et eller annet vis så kommer man seg jo gjennom sånne dager også, selv om de er tøffe. Man burde vel kanskje egentlig feire de årene man faktisk fikk sammen på en sånn dag, men de vonde følelsene lå for tungt på meg i år. Tidsfordriv var en fin ting, for å bare få timene til å gå unna noe raskere enn sneglefart, for å si det sånn.

Tiden.

Om jeg skal oppsummere følelsene det har vært mye av i det siste… Ensomhet. Tristhet. Vanskelige og delte følelser. Nedstemthet. Savn. Tomhet.

Jeg hører ikke til noe sted. Jeg har ikke mange mennesker som er avhengig av meg eller oppsøker meg av egen vilje. Jeg har ikke noe viljestyrt og lystbetont mål i livet mitt. Jeg sliter med så mye at jeg ofte ikke klarer å bryte gjennom og få til noe positivt.
Jeg føler i grunn at hele livet mitt handler om å komme seg gjennom minutt for minutt og time for time, bare for at dagen skal gå. Og det uten at det er noe punkt på dagen, uka eller måneden jeg vil komme til… Jeg prøver bare å få tida til å gå. Dytte unna vonde følelser eller slitenhet med alskens tidsfordriv og distraksjoner. Og når jeg er litt ekstra deprimert, slik som i natt, og ikke har noe å gjøre som kan få meg i bedre humør (les: når ingenting egentlig hjelper) ja da innser jeg hvor meningsløst livet mitt ofte er. Jeg har mennesker som jeg er glad i, men jeg ser de fleste av dem sjeldnere og sjeldnere. Noe som i grunnen ikke er så rart, når jeg som regel føler at jeg har nok med bare meg selv og det å komme seg gjennom dagene. Hvor mye positivt kan man da gi et annet menneske?

Nå svartmaler jeg ting litt ekstra, for jeg har en kjæreste som er så utrolig god at jeg ikke vet om et lignende menneske og andre jeg er glad i, men som er så langt borte og har sine egne liv å leve. Jeg vet det sikkert er noe jeg kan gjøre annerledes for at ting skal forandre seg, men sånn som det er nå så aner jeg egentlig ikke hva. På alle måter føler jeg meg så begrenset av angst og sykdom at det blir ekstremt vanskelig å finne glede i de fleste ting og så ender jeg egentlig bare opp med å være stressa, frustrert, angstfylt eller tiltaksløs minst 90% av tida. Hva i all verden gjør man når LIVET har blitt sånn? Svaret har jeg ennå ikke funnet, men jeg håper at livet mitt en dag kan bestå av litt mer enn bare meningsløse småting jeg gjør for å få tiden til å gå. Jeg tenker nemlig egentlig at tiden er alt vi har og at den bør brukes til noe godt, jeg har bare ikke funnet ut hvordan jeg skal ha det godt ennå.

Å drømme

Livet er ikke spesielt innholdsrikt om dagen i og med at jeg i et par dager stort sett bare har oppholdt meg på sofaen eller humpet rundt på krykker. Krykker pluss en kropp som er helt utmattet på grunn av lavt stoffskifte… Vel, la oss bare si det sånn at jeg ikke har ekstremt mye overskudd. Jeg tillot meg likevel, i morges, å gjøre noe jeg ofte prøver å «unngå»; Nemlig å håpe og drømme.
Jeg har lært at man aldri vet hva som venter rundt neste sving i dette livet og at man ofte kan bli skuffet om man håper på for mye. Likevel har jeg i løpet av de siste månedene erfart at fremgang er mulig om man har et mål og finner en måte å jobbe seg gjennom hindringene på veien dit, samtidig som man husker på å passe på seg selv og behandle seg selv med den kjærlighet du ville gitt din beste venn. Når alt kommer til alt har man nemlig bare en kropp, et hjerte og en sjel som trenger pleie og omtanke for å kunne ha det bra gjennom alle livets utfordringer og gleder.
En annen viktig lærdom har vært at et mål forandrer seg med svingningene, bakkene og stupene på veien dit. Så at ting ikke nødvendigvis blir akkurat slik du hadde håpet da du satt og skapte denne drømmen for første gang betyr ikke at det er et nederlag, men derimot at du har vokst og blitt formet med tiden og reisen. Og denne reisen er jo tross alt livet… Så kanskje går det an å drømme innimellom likevel.

 

Å leve dette livet

Jeg har så inderlig lyst til å ha det bedre.
Å se mer av verden enn dette. Ha mer energi. Nyte den vakre sommeren. Bruke kameraet og kreativiteten. Møte fine mennesker. Føle at jeg blir sett og betyr noe i verden… Bare være nyttig og bety noe.

Jeg kjemper og kjemper, for om jeg skulle være borte i morgen, så er ikke dette nok liv levd.

For å forstå kronisk sykdom.

Om man selv ikke har opplevd hvordan det er å være kronisk syk, så er det heller ikke lett å sette seg inn i hvordan det faktisk er å leve med smerter og plager som alltid kommer til å være der i en eller annen grad. Jeg håper derfor at disse punktene kan gjøre det litt lettere å forstå.

  • Smerter/plager varierer. Derfor kan jeg kanskje en dag gå en tur, være på besøk eller dra på kjøpesenteret, mens jeg en annen dag ikke kommer meg opp av senga.  Dette betyr ikke at jeg prøver mindre/mer og uttalelser som «jeg vet du klarer det!» eller «dette klarte du jo helt fint i forrige uke» hjelper ikke, men kan snarere gjøre det hele verre ved å gi meg dårlig samvittighet i tillegg, for noe jeg ikke kan noe for.
  • Det kan komme til å skje at jeg avlyser en avtale i siste liten- Vær så snill å ikke ta det personlig og ta deg nær av dette. Vit heller at jeg gjorde mitt aller beste for å forsøke å få det til og at jeg ikke tar lett på det å avlyse, men at jeg innimellom bare ikke klarer å gjøre det jeg vil.
  • Husk mennesket jeg er bak sykdommen. Smerter og plager kan være overskyggende og kan gjøre at jeg innimellom ikke klarer å være spesielt underholdende, men jeg bryr meg fortsatt om «dagligdagse» ting og bryr meg fortsatt om familie, venner og andre ting. Jeg hører dessuten, så lenge jeg ikke har mine verste dager med tåkehode, at du snakker om deg og ditt og setter pris på å få andre impulser.
  • Forstå at det å «komme seg ut» eller «få frisk luft» ikke er noe som gjør meg bedre. Dette er enda en av de mange tingene jeg må velge mellom å bruke, den lille, energien jeg har på. Og i mange tilfeller kan dette faktisk gjøre meg mye verre om jeg allerede er dårlig og har lite energi å ta av. Mas om at jeg burde prøve å få til mer gjør meg dessuten ofte frustrert og lei meg. Om jeg hadde hatt muligheten hadde jeg nemlig allerede gjort dette, og tanken på å presse kroppen mer enn den fysisk klarer, for så å måtte lide seg gjennom smerter, mer utmattelse enn du kan forestille deg, kvalme, svimmelhet og alt annet som følger med i flere dager etterpå er ikke god. Å komme seg igjen, etter noe som du kanskje ikke engang tenker over å ha gjort, kan være ekstremt overveldende, slitsomt og smertefullt for meg.
  • Jeg er deprimert innimellom. Ikke fordi jeg primært sliter med depresjon, men fordi smerter og plager over dager, måneder og år til slutt blir litt for mye å takle.
  • Jeg vet aldri hvordan morgendagen (eller neste time/minutt) blir. Jeg kan prøve å tilrettelegge for at den skal bli bra med å spise riktig, forsøke å sove nok, ikke gjøre mer enn kroppen klarer, ikke stresse osv. men til syvende og sist er det umulig å vite hvordan jeg kommer til å føle meg. Noe av det vanskeligste med å være kronisk syk er denne uforutsigbarheten, som ofte gjør det vanskelig å planlegge ting i forveien og som ofte leder til skuffelse de gangene jeg planlegger å gjøre noe, men våkner opp og er i for dårlig form til å få det til.
  • Det hender at jeg ikke klarer å snakke og lytte. Det betyr ikke at jeg ikke bryr meg eller at jeg ikke bruker energi på å bry meg om deg, men noen ganger er jeg så dårlig at hodet rett og slett ikke er med meg. I slike tilfeller er det enormt vanskelig å få med seg sammenhengen i en hel samtale og det kan kreve enormt/for mye energi å bare komme med et enkelt svar. Dette betyr ikke at jeg ikke vil at du skal snakke med meg til vanlig, for jeg bryr meg om deg og trenger menneskene rundt meg selv om jeg kan være syk.
  • Jeg er sårbar. Ikke fordi jeg prøver å være slik, (mesteparten av tiden prøver jeg faktisk veldig hardt på å være «normal») men fordi jeg går gjennom mye slitsomt og vondt daglig og har gjort det over lengre tid. Kronisk sykdom tærer på både kropp og sinn og selv om jeg gjør mitt beste for å takle det og leve med det, så er det likevel noe vanskelig som alltid vil forfølge meg.
  • Ikke spør hvordan det går med meg for tiden. Hver dag/time er forskjellig og det gjør det vanskelig å svare på. I tillegg har jeg ofte ikke lyst til å klage; men om du faktisk vil vite hvordan jeg har det så er «hvordan har du det i dag?» et bedre utgangspunkt.
  • Om jeg sier at jeg trenger en pause, må sette meg ned, ta medisin, spise eller sove så er det fordi jeg må det nå- ikke om ti minutter. Livet med sykdom er en kabal og for å få den til å gå opp så er det mye som skal klaffe. Om jeg glemmer medisiner, ikke spiser riktig, gjør mer enn jeg klarer eller sover dårlig så vil det gå utover hvordan formen min blir fremover. Sykdommen venter ikke på noen, har ikke medfølelse og tilgir ikke forglemmelser, derfor håper jeg at du kan tilgi mine prioriteringer.
  • Det er forskjell på «glad» og «frisk». Om jeg smiler eller ler så er det fordi jeg er glad- ikke på grunn av noe annet. Det betyr ikke at jeg  holder på å bli bedre, at jeg ikke har smerter eller er trøtt. Jeg bare er meg, med alt som følger med, og prøver å være glad og positiv.
  • På så mange måter så er jeg avhengig av deg som ikke er syk også. Jeg trenger å høre om/snakke om andre ting enn sykdom og eksistere litt i alt dette jeg savner med å være bedre. Det hender også at jeg trenger å lufte det som er slitsomt med sykdommen eller at jeg trenger hjelp til å handle, lage mat eller til rengjøring. Det du gjør for meg hjelper meg til å holde kontakt med den friske delen av meg og det normale livet, som jeg vil være en del av så snart som jeg klarer.

Jeg vet at dette var langt å lese og at jeg ber om mye av deg, men du skal vite at jeg er evig takknemlig for at du lytter og er der.

Blanke ark og nye begynnelser!

I dag tok jeg steget og dro til legen for å få hjelp for både angsten og denne veldige slappheten min. Jeg tok et steg både for min egen skyld, og for å kunne være der for de rundt meg og denne gangen følte jeg faktisk at jeg ble hørt! Jeg hadde på forhånd klart å innstille meg på å gjøre det som var best for meg og mine behov, men ble overrasket over å endelig føle at det jeg ønsket faktisk ble hørt og tatt tak i. Med tanke på at jeg har vært nervøs i så mange dager så var denne dagen en enorm lettelse, og nå er jeg egentlig bare veldig fornøyd og sitter igjen med nytt pågangsmot.

Nå er det både tatt blodprøver for å sjekke stoffskiftet mitt med tanke på slappheten, og jeg har fått noen angstdempende medisiner som jeg skal gå på i en måned, i tillegg til en «grønn resept» på ting jeg selv skal gjøre for å holde meg i aktivitet. Jeg turte nemlig å si fra om at jeg må få en skriftlig beskjed av legen om nøyaktig hvilke mål jeg har og hva jeg skal foreta meg selv, så jeg kanskje ikke må tvile og bli så ambivalent når jeg først er på egen hånd. Nå har jeg noe konkret å forholde meg til og strekke meg etter, så blir det opp til meg selv hvordan jeg får det til frem til oppfølgingstimen.
Er veldig spent på hvordan dette kommer til å fungere med medisinene, ettersom jeg aldri har tatt noe for angsten før.  Er jo tross alt ikke bare bare for en som har villet klare seg helt på egen hånd å få servert hele 100 tabletter, med plan om å ta 2-3 per dag hver eneste dag.  Men dette skulle visstnok ikke være sløvende eller vanedannende tabletter i det hele tatt, så da går jeg inn i det med friskt mot.


For min nye start sørget jeg også for å kjøpe meg en fin ny notatbok (laget av 100% resirkulert materiale) for å skrive opp det jeg gjør til daglig (som en motivasjon). Hittil har det blitt gjort på lapper og post-its og skapt et salig rot, så det blir bra med en ryddig, ny start med blanke ark! Ironisk nok kommer denne nye starten samtidig som det er et år siden jeg startet mitt nye kosthold, som har hjulpet meg et stykke på veien. Det skjedde faktisk den 1. April 2011, så det er bare en dags forskjell..! Skjebnens ironi er ganske utrolig av og til.

Nå håper jeg bare dette også fører meg i riktig retning!

Tankepause

Det er rart med det, tanker er fine å skrive ned, for å få ut av hodet og sortere dem, på en eller annen fornuftig måte. Men når det blir for mange tanker om for mange forskjellige ting så hender det rett og slett at de vikler seg inn i hverandre og verken lar seg sorteres eller vikles løs, og slik har det i grunn vært i det siste. Det har skjedd gode ting, men det har også skjedd ikke fullt så gode ting, som har fått meg til å tenke. Man har rett og slett ingen kontroll over hva som hender en her i livet, men det man har en viss kontroll over er hva man gjør med det og hvordan man takler det.  Og sist men ikke minst: Det er da det synes hvor viktig det er at man ser hverandre, og er der for ens medmennesker. Jeg har ikke verdens største familie, men jeg har en familie og jeg har mennesker som etter hvert har blitt som familie for meg; og jeg håper virkelig av hele mitt hjerte at hver eneste en av dem vet at jeg er her for dem samme hvilken storm som måtte komme.

Til tross for at disse tankene kanskje ble alvorstunge, så minner de en jo faktisk om noe av det gode her i verden: At vi har hverandre. Noe som minner meg på noe av det gode som har skjedd siden sist.

Jeg kom meg faktisk på bursdagsbesøk til min kjære bestemor. Hadde nok ikke så mye tro på at jeg skulle få det til i forkant, men jeg tok sats og hoppet inn i det, og det gikk faktisk ganske bra. Er så godt å klare å trosse angsten og få vært rundt dem jeg bryr meg om! Håper virkelig jeg får til mer og mer av det i fremtiden.

Bursdag og angst

På onsdag har jeg bursdag. Jeg vet at de fleste forbinder bursdager med glede, morsomheter og rett og slett noe man ser frem til, men sånn er det ikke helt for meg. Per nå gruer jeg meg litt til bursdagen min, av flere grunner. Den største har med noe som i utgangspunktet er hyggelig, nemlig selskap(er). Mange år har jeg bodd meg moren min og hatt selskaper med venninner når jeg har hatt bursdag, noe som har vært en positiv opplevelse. Da mamma døde forandret derimot mye seg, og med angst og forandringer kom også disse nye bursdagsopplevelsene.

Jeg bor nå i Trondheim, hvor pappa og familien hans bor. Pappa arrangerer ikke bursdagsselskap for meg, naturlig nok, ettersom jeg er voksen. Men det forventes derimot ofte at jeg selv enten er klar for å ta mot besøk og/eller lage bursdagsselskap selv, for familien til pappa og besteforeldrene mine. Kanskje høres det både rett, rimelig og gjennomførbart ut, men med angst er virkeligheten en litt annen. Bare tanken på at jeg skal «prestere» noe, med kaker, pådekking, underholdning av gjester og det som følger med, får det til å vri seg i magen. I tillegg kommer tanken på at jeg kommer til å være kvalm, svimmel og føle meg generelt dårlig på grunn av stresset, men likevel skal sitte der og konversere, spise kaker og se glad ut. Det er jo tross alt bursdagen min, så da skal man vel sitte der og smile og le.

Og dette med kaker; Hvem sa at jeg i det hele tatt er i form nå, til å stå på kjøkkenet et par timer for å hive sammen et par kaker, sånn i tilfelle jeg skulle klare å ha folk her? Det er slett ikke usannsynlig at bare støvsuging, laging av kaker og det at jeg gruer meg innerst inne, vil slite meg så ut at jeg blir syk på grunn av nettopp det.

De foregående bursdagene mine har det nemlig vært sånn. Jeg har villet så sterkt å få det til, så dagene før har blitt brukt til å gjøre i stand hus, mat og psyke. Jeg har brukt alle krefter på å få det til, men har endt opp med å bruke opp all energi og har dermed blitt skikkelig dårlig og utmattet. Så da har altså den store dagen kommet, og ettersom denne angsten og utmattelsen ikke er så lett å skjønne for besteforeldre og annen familie så har de møtt opp og ringt på døra, uten oppfordring eller innbydelse fra meg. Det har vært veldig godt ment fra deres side, det skjønner jeg absolutt. Men det har i de aller fleste tilfeller bare ført til at jeg eller kjæresten har sagt at jeg har følt meg så dårlig at jeg ikke takler å ha selskap, så de har måttet snu i døra. Og der kommer min dårlige samvittighet på toppen av det hele. For da blir nemlig som regel besteforeldrene mine lei seg for at de ikke får besøkt meg på fødselsdagen min, noe som fører til frustrerte telefoner fra pappa og gråt og nerver fra min side.

Så hva gjør ei jente med angst, som så gjerne skulle ønske at hun bare kunne invitere familie og venner på besøk og spise kaker og ha det koselig uten å tenke over det? Jeg skulle ønske jeg hadde svaret. For det er ikke familien min som er problemet. Jeg vet at de mener godt, bryr seg om meg og gjør ting i beste mening. Og jeg er jo veldig glad i dem også, noe som egentlig bare gjør vondt når angsten står i veien.
Av og til skulle jeg ønske alle kunne prøve et par dager med angst, bare for å forstå hvordan det føles. Bare for at de skal skjønne at det ikke egentlig er jeg som tar sats og bestemmer meg for å ikke ha det koselig på dagen min. Kanskje ville de da forstå om jeg ikke klarte å gjennomføre et bursdagsselskap?

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre på bursdagen min, men jeg vet at jeg kommer til å tenke veldig mye på det før Onsdagen faktisk er her.

Pain it black…

Jeg venter egentlig bare på at mørket skal velte inn gjennom dørene og gjøre hjertet og hodet tungt igjen, men den gang ei. Jeg våkner med nytt mot og møter dagen som om all verdens håp stod der og ventet på meg. Gleder meg det jeg kan over alle de små gledene og gjør det med en slik overbevisning at jeg faktisk tror på at det å fortsette fremover kommer til å føre til noe bra. Og jeg må jo ha klart å overbevise meg selv, ellers hadde jo ikke dagene gått så bra som de faktisk gjør nå. Solen hadde ikke vært så vakker, jeg hadde ikke hatt det så bra, mat hadde ikke smakt så godt og kroppen hadde ikke vært så lett.

Nå vil jeg bare få så mye jeg kan ut av denne gode perioden. Bursdagen min er jo rett rundt hjørnet, og det vil jeg egentlig ikke fundere så utrolig mye over, ettersom det kan få ting til å velte begge veier. Nå lever jeg her og nå, og har det så bra som jeg overhodet kan!

Why I needed a new jewellery tree

Det var tungt å legge vekk smykket jeg fikk av deg på den fine, men såre og siste ferien vår sammen. Men det er rett og slett for dyrebart til at jeg får meg selv til å bruke det. Det er som om jeg er redd for å ødelegge det bare ved å se på det… Eller knytte for mange nye minner til det,  så jeg ikke lengre kan ta det opp og med en gang kjenne følelsen jeg fikk da jeg så det første gangen og du faktisk kjøpte det til meg da du så hvor godt jeg likte det. Jeg er livredd for å glemme følelsen av din kjærlighet til meg.
Og jeg gråt da jeg fant armbåndet du brukte hver eneste dag… Er det mulig at det fortsatt dufter av parfymen du alltid brukte?

Forandring er ofte vanskelig og vondt i starten, spesielt når man har mistet noe man er glad i i prosessen. Men å gå videre er styrke, vekst og en bra ting. Så til tross for at det til tider føles veldig vondt og feil, så er det en god ting at jeg klarer å gå mer og mer videre og leve i nuet. Og akkurat det føles faktisk bra midt oppe i det hele; Å leve her og nå og ikke ha alle gamle hendelser og vonde og gode minner med seg på skuldrene hele tiden. Fortiden vil alltid være der.
Den har formet meg til den jeg er i dag, og det  er noe jeg er veldig stolt over og aldri ville vært foruten!