Reflektering

Mat- så enkelt, men så vanskelig.

Mat.

Det første jeg tenker når jeg hører det ordet, i alle fall for øyeblikket, er stress og ubehag. Men mat er også noe jeg synes er spennende, herlig, viktig og inspirerende. Så hvordan kan noe så livsviktig og normalt ha en så dobbel betydning for meg?

Jeg har en god stund slitt en del med helsa når det kommer til magen, kvalme og ubehag, for å si det på den fine måten. Men for noen år siden, rundt da mamma døde, var det som om noen bare slapp en tung sekk oppå meg og gjorde det umulig for meg å kjempe imot. Jeg hadde på et eller annet vis endelig møtt en vegg, eller rett og slett måttet la et helt hav skylle ned i et beger som allerede var klart for å renne over. Jeg ble plutselig oftere dårlig, ting føltes en del verre når det først kom, og jeg klarte sjeldnere å ignorere det og leve videre på samme måte. Likevel var det noe som sa meg at jeg kunne klare å reise meg igjen og at det bare handlet om å finne en ny start et eller annet sted der ute, og inne i meg selv for den del. Så jeg flyttet til Trondheim og flyttet sammen med kjæresten min. Planen var at jeg skulle begynne på skole her. Her skulle det nye livet begynne. Og jeg prøvde alt jeg maktet å tro på denne tanken min om at her skulle den nye hverdagen i det nye livet mitt begynne. Kanskje fikk jeg meg venner i denne nye byen. Kanskje kunne jeg klare skolearbeidet her også bra. Kanskje kunne jeg finne lyspunkter som gjorde den nye hverdagen min verdt å leve, og kanskje ble den til og med utrolig bra. Det skjedde nok ikke.

På dette tidspunktet slo nemlig angsten til for fullt, og det var nå jeg begynte å merke at det var noe som eksisterte inne i meg som gjorde det vanskelig for meg å leve som andre. Det skulle ta sin tid før jeg skjønte, og satte ord på, hva dette var for noe. Men det jeg derimot merket var den enorme kvalmen som meldte seg hos meg hver bidige dag. Hver eneste morgen våknet jeg og kjente magen vri seg. I skoletimene satt jeg og kjente på kvalmen sprenge på i halsen. Da det ringte ut til friminutt føltes det som om verden snurret rundt mens jeg lurte på hvor i all verden jeg skulle gjøre av meg. Og  på kvelden, mens jeg gruet meg til hele sirkuset om igjen neste dag, hadde jeg mageknip av en annen verden. Jeg klarte noen dager med skole før jeg var så utmattet i kropp og sinn at jeg ikke fikk meg til å gå gjennom det hele en dag til. Drømmen var knust, og jeg kunne ikke forklare det for omgivelsene mine engang.

Da jeg etter noen måneder var kommet dit hvor jeg hadde vært innom leger og fått timer hos psykolog, og ikke minst hadde skjønt at jeg hadde angst, begynte den lange prosessen med å forklare dette til familie og venner. Jeg skulle begynne å åpne meg opp om noe jeg før hadde kalt «jeg er syk i dag», «tror ikke jeg orker å finne på noe i dag», «jeg kan ikke ringe deg nå, jeg har lite batteri på mobilen» osv. Sakte men sikkert åpnet jeg meg opp, og skrev etter hvert om det på bloggen min, hvor andre i samme situasjon leste og faktisk forstod meg. Igjen var jeg på vei et eller annet sted, uten å ane hvor, mens jeg holdt meg fast for harde livet og ble en kasteball mellom BUP, DPS og psykologer. Og hver bidige dag var en kamp mot frykt. Frykt for kvalme, angst, ubehag, svimmelhet og fremtiden.

På et eller annet tidspunkt, etter at psykologen hadde sagt seg ferdig med meg ettersom jeg ikke klarte å møte opp til timene på grunn av at jeg var så fysisk dårlig hver eneste dag, bestemte jeg og kjæresten oss for å reise til Hellas. Nå skulle vi ta en ferie sammen og bare reise vekk fra alle bekymringer, kjas og mas. Her må det sies at en ferie ikke er bekymringsløs for meg, men egentlig består av uttallige angstfylte scenarioer fra begynnelse til slutt, noe jeg i grunn da også skjønte. Men på et eller annet vis ble det bestemt at vi på vei hjem fra denne ferien skulle dra rett til familien til kjæresten min og være der noen dager… Det gikk rundt for meg da jeg hørte det bli sagt første gangen. Jeg har ingenting imot «svigerfamilien» min, og er faktisk tvert imot glade i dem. Men det er en gang sånn at jeg så og si alltid, til en viss grad, har angst rundt mennesker, med mindre jeg kjenner dem ekstremt godt. Noe det er heller få mennesker jeg kan si at jeg faktisk føler at jeg gjør. Så da var det altså slik at jeg skulle ta en ekstremutfordring, komme meg «vekk» fra den og gå rett til den neste uten problemer.
Vel, ferien var tøff nok i seg selv; For det første som skjedde da vi kom inn på hotellrommet var at jeg begynte å strigråte og hulke, og alle følelsene av panikk over den lange flyturen jeg nettopp hadde vært gjennom og tanken på hvor langt unna jeg var fra noe som helst jeg anså som trygt skylte over meg. Heldigvis hadde kjæresten min forståelse for det jeg følte og trøstet meg og var tålmodig. Etter et par timer med avslapning, for å roe seg litt ned, på hotellrommet så gikk ting faktisk litt bedre. På magisk vis følte jeg meg faktisk klar for å utforske stedet vi var på og få i meg litt mat. Og resten av oppholdet ble faktisk, til tross for at mine faste følgesvenner (kvalmen, angsten og ubehaget) fulgte meg hele veien, ganske bra. Jeg hadde mine gode timer og stunder og nøt til og med det å være på et helt nytt sted, langt hjemmefra. Men da det nærmet seg at vi skulle reise tilbake til Norge begynte jeg også å kjenne på at det virkelig hadde tatt på, og at kroppen var skikkelig sliten. Jeg ble veldig dårlig rent fysisk og en stund lurte jeg faktisk på om jeg kom til å klare hele den lange hjemreisen, men utrolig nok gikk det på et vis.

Men så var vi jo faktisk ikke hjemme da flyet hadde landet. Vi var i Oslo, og vi skulle ikke hjem, vi skulle til svigerfamilien min og bo der. Jeg skulle ta på meg masken og være rundt andre mennesker konstant uten å vise hvor ille ting faktisk føltes. Jeg skulle «skjerme omverdenen» for noe som overveldet meg så mye at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Egentlig ville jeg bare krype ned i et dypt, mørkt hull og bli der til det hele gikk over, men det var ikke mulig. Det er nå jeg vil gjøre en lang historie kort; Vi endte opp med å bo på hotellrom sånn at jeg skulle kunne få litt tid for meg selv til å summe meg, men på tross av det klarte jeg ikke å holde på noe mat, fikk noe som kunne ligne på kuler på størrelse med erter over hele kroppen som klødde noe ut av en annen verden og følte meg totalt utmattet samtidig som jeg var så stresset at jeg ikke klarte å sitte stille. Til slutt måtte jeg dra til en lege der nede og fikk meg en sterk allergimedisin som både roet meg ned og fikk det som kunne ligne på en ekstrem stressreaksjon under huden min til å roe seg noe. Den dag i dag vet jeg ennå ikke hvordan disse kulene kunne dukke opp over hele kroppen min for så å forsvinne etter noen dager, men dette var min første opplevelse av hva kroppen min gjør når den blir overbelastet. Jeg var relativt dårlig og utmattet til et par uker etter at vi kom hjem.

Etter denne hendelsen ble min fysiske helse veldig forverret. Jeg endte opp med å være dårlig hver eneste morgen og tilbringe timer, hver eneste dag, på badet på grunn av dårlig mage og kvalme. Og det samme hvor mye eller lite stresset jeg hadde vært, hvor mye eller lite jeg hadde spist og om jeg var hjemme eller borte. Jeg vil tro jeg hadde det sånn hver dag i omtrent et år, om ikke mer. Og i løpet av den perioden har jeg gjentatte ganger opplevd å plutselig bli enda dårligere, og har i perioder vært i så dårlig form i opp mot en måned at jeg omtrent ikke har klart å spise, ikke har kunnet holde på mat eller vann og ikke har klart å gjøre stort annet enn å ligge rett ut på sofaen. Samme hva jeg spiste, gang på gang, til tross for alle anstrengelser for å finne ut av hvorfor, ble jeg dårlig. Å føle seg så maktløs ovenfor noe så betydningsfullt og nødvendig som mat unner jeg ingen!

Etter mye sinne, frustrasjon, stress, maktesløshet og rett og slett sorg over situasjonen min, endte jeg opp i et googlesøk som gjorde at jeg endte opp på en nettside. Denne nettsiden tilbød testing av intoleranse mot matvarer, og etter å ha lest mer om det hele og gått gjennom hele prosessen satt jeg der med et brev i hånden. Om det var naivitet, vanskeligheter med å se sin egen situasjon utenfra eller bare et håp, vet jeg ikke. Men da jeg satt der og skulle åpne dette brevet tenkte jeg » tenk hvis jeg er intolerant mot melk eller gluten..». Sannheten var selvfølgelig ikke så enkel. I brevet var ting delt opp i hvor mye jeg reagerte på hver enkelt av de 200 matvarene jeg var testet mot, og dette var hovedsaklig det jeg reagerte på: Kasein (ostestoff), kumelk, eggehvite, geitemelk, sauemelk, drue, guajava, citrusfrukter, bygg, mais, durumhvete, gliadin, spelt, hvete, kli, rug, peanøtter, belgfrukter, poteter, rørsukker, kafebønne, solsikkefrø og gjær. Jeg ble helt overveldet der jeg satt og leste mens lasagnen vi skulle spise stod i ovnen, og det tok vel omtrent et minutt før jeg innså hva jeg faktisk leste og øynene mine begynte å fylles med tårer. Dette var tårer som følge av sjokk over min nye virkelighet, overveldelse over det jeg nå stod ovenfor og sist men ikke minst; Glede, fordi jeg nå hadde en form for svar på alle disse årene som hadde vært så tunge. Jeg fikk meg ikke til å spise lasagne den dagen.

Nå, 8 måneder senere, er ting litt annerledes. Det har vært mange tøffe måneder også etter jeg fikk dette brevet. Jeg har måttet lære meg å se på mat på en litt annen måte, åpne øynene for nye matvarer og lære meg å lage det aller meste fra bunnen av. For å ikke nevne at ettersom jeg før drakk brus hver eneste dag har vært gjennom en periode med overraskende store abstinenser etter sukker. Men etter hodepinen til slutt roet seg så så faktisk verden ganske annerledes ut. Jeg lå ikke nødvedigvis flere timer på badgulvet og vred meg hver bidige dag lengre. Jeg hadde ofte mer energi og mindre angst og jeg ble ikke nødvendigvis syk etter hvert eneste måltid. Det hender fortsatt at jeg blir syk helt ut av det blå, og jeg er overhodet ikke frisk hele tiden, men det er ikke lengre en selvfølge at det dominerer hver bidige dag og hvert bidige måltid.

For å forstå hvorfor mat er en så komplisert ting for meg så må man forstå alt jeg har vært gjennom, som gjør at jeg relaterer mat med noe vanskelig, vondt og tungt. For å forstå hvorfor jeg har veldig vanskelig for å spise rundt andre så må man forstå alt som bunner ut i min ekstreme angst mot å igjen bli så utrolig syk mens jeg er blandt andre mennesker og ikke har noen som helst mulighet til å trekke meg tilbake.  
For å forstå min historie, og mitt ståsted, må du sannsynligvis ha opplevd den… Og jeg vet ikke om jeg skjønner helt hvor vanskelig det har vært  selv ennå engang. Men det har, som alt annet, lært meg noe som jeg håper og tror at jeg en dag kan bruke til noe positivt.

Når forandringen plutselig åpenbares.

I forbindelse med at jeg skulle oppdatere galleriet mitt med noen flere bilder fra dette året, ble jeg også sittende og bla tilbake i arkivet, til bilder som er tatt for et års tid siden. Og det er da det slår meg; Jeg har faktisk forandret meg i løpet av dette året.

Det er ikke det at jeg så så utrolig annerledes ut som slo meg, men derimot en følelse jeg fikk da jeg begynte å se gjennom bildene; En følelse jeg kjente igjen. Ikke en god en. Det slår meg plutselig at jeg på mange måter ikke var veldig fornøyd med verken meg selv, utseendet mitt, helsa mi og livet mitt generelt. Jeg skal overhodet ikke si at det ikke var ting jeg likte med livet mitt, for jeg hadde også da mye å være takknemlig over, spesielt når det kommer til mennesker rundt meg og det at jeg var så heldig å ha tak over hodet og en kjæreste jeg elsket, noe som heldigvis ikke har forandret seg. Men mye er også annerledes; Siden den gang har jeg blitt en god del friskere fordi jeg har kuttet ut en del mat jeg ikke tålte fra kostholdet mitt, jeg har gått ned i vekt og trives bedre med utseendet mitt og meg selv generelt, en del angstbarriærer er brutt ned, noe som fører til at jeg kanskje klarer enkelte ting bedre enn før og jeg har rett og slett lært meg å se litt lysere på ting samme hva utgangspunktet måtte være.

Jeg har fortsatt mine nedturer og hver dag er ikke perfekt, men jeg liker å tro at jeg er på rett vei.
For vi er vel alle på vei et eller annet sted, enten vi vet det eller ei.

Det er ikke så lurt å være deg selv…

«Det er ikke så lurt å være deg selv, sånn for fremtiden sin skyld..»

Nei da, jeg burde sikkert ikke skrive en blogg som inneholder depresjon, angst, død og de vanskelige tingene i livet.
Nei da, jeg burde sikkert ikke blottlegge så store deler av mitt eget følelsesliv for hele verden.
Nei da, jeg burde sikkert ikke skrive åpent om ting som i fremtiden kan føre til at noen ikke vil gi meg en jobb eller bli kjent med meg som menneske.
Nei da, jeg burde sikkert ikke satse blindt på at jeg verken kommer til å forandre mening eller angre.

Men jo…
Det er faktisk veldig viktig for meg å si høyt det så mange andre har inne i seg men ikke tør å få frem i lyset.
Det er faktisk ikke så veldig farlig med den jobben eller det bekjentskapet dersom vedkommende er så trangsynt at hvem jeg har vært eller hvordan jeg har hatt det skal ha noe å si.
Det er faktisk sånn at uansett om jeg en dag forandrer meg, samme hva det måtte innebære, så vil jeg kunne si at jeg har vært meg selv hele veien.
Det er faktisk sånn at jeg i bunn og grunn er stolt av og glad i den personen jeg er.

Så om du måtte mislike hvem jeg er, hva jeg står for eller det at jeg er åpen om meningene og tankene mine… Hva så?

It was a rainy, windy day.

Humøret er veldig variabelt om dagen. Flytting er slitsomt for å si det mildt. Det er så utrolig mye å tenke på, og midt oppe i nedvasking av leilighet, masse esker å pakke ut i ny leilighet, sliten kropp og blakkhet etter alle flytteutgiftene, så merker jeg at jeg ikke akkurat klarer å holde psyken oppe og gå. Det blir nemlig heller lite positiv utvikling og hyggelige aktiviteter midt oppe i alt, noe jeg tydeligvis trenger i alle fall litt av. Med det sagt så er jeg veldig lykkelig innerst inne over å være inne i ny leilighet med egen uteplass og store, lyse vinduer. Jeg må bare rekke å sette meg ned og kjenne litt på det først.




 

Å klare å si sin mening

Det er så fantastisk å være så heldig at man har en stemme og får si sin mening høyt, noe vi ofte glemmer at ikke er en selvfølge.

I Norge har vi stemmerett, og selv om denne rettigheten er der og det ikke står noen synlige hindringer i veien, så var jeg slett ikke sikker på om jeg fikk stemt i dag. Ikke fordi jeg ikke bryr meg, ikke fordi jeg ikke gidder og slett ikke fordi jeg ikke ville. Jeg var ikke sikker på om jeg klarte.
Angsten rev og slet i meg i det jeg kom på at jeg skulle dra og stemme i dag. Tanken på alle i valglokalet sine øyne på meg, usikkerheten når det kommer til hvordan jeg skulle gå frem og bare tanken på å komme meg ut og i gang etter noen dager med heller laber form og lite energi. Hele rutinen med å prøve å stable seg på bena, se respektabel ut og overbevise seg selv om det ene og det andre samtidig som man føler seg helt knust innvendig er til tider bare FOR paradoksal og vond, men på et eller annet vis klarte jeg det da altså i dag. Etter hundre kompromisser, tusen tanker og sikkert en million følelser stod jeg i valglokalet slik som alle andre, og fikk avgitt min stemme.
Det føltes helt fantastisk å ikke bare ha overvunnet sin egen frykt, men også å ha fått være en del av det demokratiske samfunnet. Og i og med at jeg følte meg så bra så brukte jeg også øyeblikket til å få avgitt en stemme i kirkevalget, etter å ha lest godt over hva de forskjellige kandidatene står for.

Så i dag må jeg vel si at jeg har fått gjort min borgerplikt og fått jobbet meg videre mot egne mål.
Håper akkurat du brukte stemmeretten din i dag! 

Profesjonell på å leve.

Lurer på om du vet at jeg ser på deg og tenker at du må være profesjonell på det å leve. Det ser jo så lekende lett ut der du sykler eller går forbi, sånn helt i dine egne tanker, men samtidig midt i samspill med denne rotete verdenen. Jeg skjønner ikke hvordan du klarer det. Hvordan noe som virker så uoverkommelig for meg, er helt dagligdags for deg. Men så må jeg jo ta meg selv i å komme på at for alt jeg vet, samme hvordan det måtte se ut utenpå… Så kanskje du er som meg?

Jeg håper at hele mitt hjerte at du ikke føler det som jeg gjør, men at du kanskje en dag kan forklare meg dine kunster. For jeg er ikke sikker på om det er mulig å bli klok på dette, men slik det er nå så ser jeg deg utenfra. Fra mitt bilvindu. Han der som er profesjonell på det med å leve.