Bursdag og angst

På onsdag har jeg bursdag. Jeg vet at de fleste forbinder bursdager med glede, morsomheter og rett og slett noe man ser frem til, men sånn er det ikke helt for meg. Per nå gruer jeg meg litt til bursdagen min, av flere grunner. Den største har med noe som i utgangspunktet er hyggelig, nemlig selskap(er). Mange år har jeg bodd meg moren min og hatt selskaper med venninner når jeg har hatt bursdag, noe som har vært en positiv opplevelse. Da mamma døde forandret derimot mye seg, og med angst og forandringer kom også disse nye bursdagsopplevelsene.

Jeg bor nå i Trondheim, hvor pappa og familien hans bor. Pappa arrangerer ikke bursdagsselskap for meg, naturlig nok, ettersom jeg er voksen. Men det forventes derimot ofte at jeg selv enten er klar for å ta mot besøk og/eller lage bursdagsselskap selv, for familien til pappa og besteforeldrene mine. Kanskje høres det både rett, rimelig og gjennomførbart ut, men med angst er virkeligheten en litt annen. Bare tanken på at jeg skal «prestere» noe, med kaker, pådekking, underholdning av gjester og det som følger med, får det til å vri seg i magen. I tillegg kommer tanken på at jeg kommer til å være kvalm, svimmel og føle meg generelt dårlig på grunn av stresset, men likevel skal sitte der og konversere, spise kaker og se glad ut. Det er jo tross alt bursdagen min, så da skal man vel sitte der og smile og le.

Og dette med kaker; Hvem sa at jeg i det hele tatt er i form nå, til å stå på kjøkkenet et par timer for å hive sammen et par kaker, sånn i tilfelle jeg skulle klare å ha folk her? Det er slett ikke usannsynlig at bare støvsuging, laging av kaker og det at jeg gruer meg innerst inne, vil slite meg så ut at jeg blir syk på grunn av nettopp det.

De foregående bursdagene mine har det nemlig vært sånn. Jeg har villet så sterkt å få det til, så dagene før har blitt brukt til å gjøre i stand hus, mat og psyke. Jeg har brukt alle krefter på å få det til, men har endt opp med å bruke opp all energi og har dermed blitt skikkelig dårlig og utmattet. Så da har altså den store dagen kommet, og ettersom denne angsten og utmattelsen ikke er så lett å skjønne for besteforeldre og annen familie så har de møtt opp og ringt på døra, uten oppfordring eller innbydelse fra meg. Det har vært veldig godt ment fra deres side, det skjønner jeg absolutt. Men det har i de aller fleste tilfeller bare ført til at jeg eller kjæresten har sagt at jeg har følt meg så dårlig at jeg ikke takler å ha selskap, så de har måttet snu i døra. Og der kommer min dårlige samvittighet på toppen av det hele. For da blir nemlig som regel besteforeldrene mine lei seg for at de ikke får besøkt meg på fødselsdagen min, noe som fører til frustrerte telefoner fra pappa og gråt og nerver fra min side.

Så hva gjør ei jente med angst, som så gjerne skulle ønske at hun bare kunne invitere familie og venner på besøk og spise kaker og ha det koselig uten å tenke over det? Jeg skulle ønske jeg hadde svaret. For det er ikke familien min som er problemet. Jeg vet at de mener godt, bryr seg om meg og gjør ting i beste mening. Og jeg er jo veldig glad i dem også, noe som egentlig bare gjør vondt når angsten står i veien.
Av og til skulle jeg ønske alle kunne prøve et par dager med angst, bare for å forstå hvordan det føles. Bare for at de skal skjønne at det ikke egentlig er jeg som tar sats og bestemmer meg for å ikke ha det koselig på dagen min. Kanskje ville de da forstå om jeg ikke klarte å gjennomføre et bursdagsselskap?

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre på bursdagen min, men jeg vet at jeg kommer til å tenke veldig mye på det før Onsdagen faktisk er her.

4 kommentarer til Bursdag og angst

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>